Hopp til hovedinnhold

Det var en gang…..

… tre brødre som bodde på gården Vold i Meldal. De hette Jon, Lars og
Aren, og den mellomste av disse var skredder. 
En høstdag i 1646 var skredderen på veg fra Lia
til Snuruåsen på Løkken Verk. På vegen ble han trøtt og la seg til å sove ved
Berguggelåsen. Da han våknet så han at berget under mosen hadde et merkelig
skinn. Dette gjorde at han merket seg stedet slik at han senere kunne finne det
igjen. Så gikk han videre, og fortalte ingen hva han hadde sett, bortsett fra
til sine brødre.

Senere deltok en av brødrene, Aren, på en dugnad i Meldal. Den tida satt
kniven løst i sliren, og i en slåsskamp kom han til å stikke en annen kar slik
at han døde. Aren flyktet til slektninger i Sverige for å unndra seg straff.
Han kom til Offerdal i Jämtland hvor Peder Eriksson Niure ville starte
gruvedrift. Der fortalte han om funnet ved Berguggelåsen.

Gruvedriften i Offerdal gikk dårlig, og i 1654 reiste Niure sammen med
Aren tilbake til Meldalen for å finne ut om det kunne la seg gjøre å starte
gruvedrift der. Aren ba sogneprest Anders Olsen Bruse om hjelp til fritak for
straff for drapet mot at han påviste malmen for myndighetene. Dette gikk
sognepresten med på og tok kontakt med Nicolaus Paulssøn, lagmannen i
Trondheim, for å få dette istand.

Viktige årstall for gruvedriften

1654 : Malmen ble påvist. Skjerpingen startet
1655 : Produksjonsdriften startet
1656 : Svorkmo Smeltehytte i drift
1664 : Grutseter Smeltehytte i drift
1743 : Vannkraft som energikilde for pumping og heising
1898 : Salvesen & Thams etablert
1902 : Norges første underjordiske kraftstasjon ble bygd i gruva
1904 : Orkla Grube-Aktiebolag etablert
1908 : Norges første elektriske jernbane, Thamshavnbanen,
            åpnet på strekningen Thamshavn – Svorkmo
1910 : Thamshavnbanen åpnet til Løkken Verk. Fearnley sjakt og nytt vaskeri tatt i bruk
1911 : Kisforekomsten viste seg å være Europas største. Stordriften startet
1916 : Wallenberg sjakt tatt i bruk
1931 : Kis-smelteverket på Thamshavn tatt i bruk. I drift til 1962
1940 – 45 : Sabotasjeaksjoner mot jernbanen
1963 : Persontrafikken på Thamshavnbanen innstilt
1972 : Astrup gruve tatt i bruk
1974 : Produksjonen i gruva lagt om fra kis-produksjon til selektiv flotasjon.
            Kis-transporten på Thamshavnbanen innstilt
1982 : Bergverksmuseet åpnet
1983 : Thamshavnbanen ble museumsjernbane
1985 : Gammelgruva åpnet som omvisningsgruve
1987 : Gruvedriften nedlagt etter 333 år 

Cirkumferensen

13. mai 1657 fikk partisipantskapet som drev gruva på Løkken Verk, kongelige privilegier utstedt av Kong Fredrik III. Der bestemte Kongen blant annet: Bergverket fikk omfattende fordeler innenfor en cirkumferens på 3 gamle norske mil (= 34 kilometer) med senter i “Gottes Glück”, den første gruva på Løkken Verk. Cirkumferensen måtte ikke komme for nær cirkumferensen til Innset smeltehytte (Kvikne Kobberverk). Skogeiere måtte hugge tømmer og ved og frakte fram til gruva og smeltehyttene. Ingen annen enn bergverket fikk hugge tømmer eller drive sagbruk for salg av tømmer. Bergarbeiderne skulle være fritatt for skatter og militærtjeneste.Privilegiet ble opphevet i 1703, og etter den tid måtte Verket konkurrere med alle andre om tømmer og ved.

Bergmannens kulturlandskap

Produksjonsdriften på Løkken Verk startet i 1655 og foregikk like ovenfor Gammelgruva. Senere ble det funnet malm en rekke steder på og rundt Løkken Verk. I Wallenberg og Astrup gruve ble det industriell drift, men også ved Dragset Verk og i Høidal gruve var det betydelig drift etter den tids målestokk.I gammel tid ble malmen dels smeltet i smeltehytter ved Svorkmo, Nyplassen og Dragset Verk, dels eksportert. I moderne tid ble ca. 60 % av malmen smeltet på Thamshavn i perioden 1931 – 1962.I moderne tid ble det også bygd kraftverk og jernbane for å utvide og effektivisere produksjonen.På denne landskapsmodellen er kulturminner etter bergmannens virksomhet markert. Bruk trykknappene for å ta en reise gjennom bergmannens kulturlandskap.

Gruvebelysning før og nå

De første bergmenn brukte fakler av tyrived når de skulle inn i gruva. Senere kom åpne tran- og talglamper. Lukkede olje- og tranlamper ble tatt i bruk på 1700-tallet. Karbidlykta var som en liten revolusjon da den kom i slutten av 1860-årene. En enda større revolusjon var det da de elektriske lampene ble tatt i bruk. De ga bedre lys og kunne festes på hjelmen, slik at gruvearbeideren hadde begge hendene fri. De elektriske lampene kom i slutten av 1930-årene, men ble ikke vanlig før på 1950-tallet. Karbidlyktene var i bruk parallelt med batterilampene helt fram til slutten av 1960-årene.

Kis fra Løkken Verk

Den kobberholdige svovelkisen på Løkken Verk består av en rekke mineraler:

  • Svovel 41,4 %
  • Jern 37,5 %
  • Kvarts 13,7 %
  • Kobber 2,1 %
  • Sink 1,9 %
  • Kobolt 0,07 %
  • Mangan 0,07 %
  • Arsen 0,04 %
  • Bly 0,02 %
  • Kadmium 0,01 %
  • Selen 0,005 %
  • Nikkel 0,008 %
  • Sølv 19 gram / tonn
  • Gull 0,2 gram / tonn

Kubbfaring

Mellom de ulike etasjene i gruva ble det brukt såkalte kubbfaringer som bergmannen gikk på når han bar ved ned i og malm opp av gruva. Kubbfaringen ble laget av en tømmerstokk som det ble hogd trappetrinn inn i.Navnet kubbfaring er en blanding av norsk og tysk – kubb kommer av kubbe = stokk, faring kommer av tyske fahren = fare.Det norske bergmannsspråket ble preget av tyske ord som bergingeniører fra Tyskland hadde med seg. Ord som gruve, stoll, ort og sjakt er alle fornorskede utgaver av tyske ord og uttrykk (Grube, Stoll, Ort, Schacht). Tyske bergfolk var den tids fremmedarbeidere og kunne kunsten med å ta ut verdiene ut av berget. Mange norske gruvesamfunn ble bygd på denne kunnskapen.

Fyrsetting

De første 200 årene ble malmen tatt ut ved hjelp av fyrsetting. Store bål ble fyrt opp mot bergveggen, og varmen fikk berget til å sprekke. Etter at bålet var utbrent, hakket bergmannen løs steiner med bergsjern der hvor berget hadde sprukket. På én fyrsetting kom bergmannen fire – fem centimeter innover i fjellet.Til denne driftsformen – og til smelting av malmen - gikk det med store mengder ved.Etter hvert som man kom innover i fjellet, ble det brent bål én gang pr. uke. Dette skjedde ofte fredagskveldene, og derfor var det lørdagsfri i gruva. Lørdagene var det kun noen få bålvakter tilstede. De sørget for at veden lå slik at bålet gjorde størst mulig nytte og at veden brant helt opp.Sterk varme og sur røyk preget bålvaktens arbeidsdag.

Håndboring – krutt

Kruttet kom i bruk i en del gruver allerede på 1600-tallet. Ved bruk av krutt måtte det bores hull i berget. To mann arbeidet sammen om dette – den ene dreide boret rundt, mens den andre slo på boret. Når hullet var dypt nok, ble det fylt med kruttpulver. Ved hjelp av ei lunte ble kruttet antent slik at det eksploderte. Dermed sprakk berget.Løkkenmalmen er ekstremt hard, og håndboring og krutt ble derfor lite brukt i gruva her annet enn til gråsteinsbryting. I malmen ble det brukt fyrsetting helt til mot slutten av 1800-tallet.

Vannlensing

For å fjerne vannet som samlet seg i gruva, ble det bygd pumpeverk drevet med vannkraft. Vann ble hentet fra Frilsjøen og Bjørnlivatnet. Det ble bygd et sinnrikt system med vassrenner, vasshjul og kraftoverføringer i form av stangdrift fram til gruva.Pumpeverkene ble bygd og drevet av spesialister, kalt «kunstknekter» (av tysk «Wasserkunst»).I gruva ble det brukt pumpestokker som ble laget ved at trestokker ble uthulet. Inni pumpestokkene gikk det stempler som løftet vannet oppover i mange trinn.Det var et møysommelig arbeid å produsere pumpestokker. Borene ble varmet opp. Man begynte med de minste borene og utvidet etter hvert hullet med større bor. To mann kunne bore 4 meter pr. dag.

Løkkenforekomsten

Forekomsten av kobberholdig svovelkis på Løkken Verk er en av de største i verden. Fra funnstedet strekker den seg fire kilometer vestover og én kilometer nedover. Nær dagoverflaten var formen noe uryddig , og de første 250 årene foregikk driften i dette området. Men først på 1900-tallet, med avansert utstyr og teknikk ble hovedmalmen og to mindre forekomster, Indien og Bak-Indien funnet. De to siste, som lå nord for hovedmalmen ebbet ut etter ca. 1500 meter, mens hovedmalmen fortsatte.Fire sjakter måtte til for å bringe malmen opp i dagen. Lengst i øst Gammelsjakta 240 m og Fearnley sjakt 300 m, Wallenberg sjakt 480 m og Astrup sjakt vel 1000 m dyp.Hovedforekomsten hadde linseform og på de største partiene kunne bredden være 250 m og tykkelsen på linsen 50 – 60 meter.Denne modellen er laget av Johannes Espvik til Trøndelagsutstillingen i 1930. Modellen viser den da kjente forekomsten. I 1957 ble forlengelsen av hovedforekomsten påvist i diamantborehull. Den delen av malmen som er med på modellen er avmerket på kartet nedenfor.I modellen er Nidarosdomen i samme målestokk som kisforekomsten. Totalt er det tatt ut ca. 25 millioner tonn kis. Sjakter, orter, strosser og stoller er til sammen 200 km og har et samlet volum tilsvarende 42 stk. Oslo Rådhus

Høidal gruve

Høidalforekomsten ble funnet i 1659, og driften startet like etterpå. Dette førte til at kapasiteten ved Svorkmo smeltehytte ble for liten, og det ble bygd ny smeltehytte ved Grutseter.Driften har foregått i to områder, Gamle Høidal, som var den opprinnelige, og Nye Høidal, som kom i drift fra ca. år 1800. Gamle Høidal har et stort dagbrudd, der malmen har vært ca. 200 m lang og 15 – 20 meter bred. Flere sjakter er senket og en ort fra øst mot vest går under dagbruddet. I Nye Høidal, som ligger 400 – 500 m øst for Gamle Høidal, er det også en synk som går 50 m ned. Gruvene inneholdt rik svovelkis, men har hatt forholdsvis lite kobber.Høidal gruve ble fra starten drevet av det samme partisipantskapet som på Løkken Verk, dels med lange avbrudd. I 1880-årene ble gruva overtatt av Örkedals Mining Company, som drev gruva helt til Orkla Grube-Aktiebolag overtok i 1904.Totalt er det tatt ut ca. 100.000 tonn malm ved Høidal. Så lenge det foregikk smelting på Grutseter smeltehytte ble malmen kjørt dit med hest. Fra 1863 til 1876 gikk den på en bremsebane ned til Løkken Verk og derfra med hest til Orkanger for eksport. I 1909 ble det bygd taubane fra Høidal til Løkken Verk.Høidal gruve ble nedlagt i 1911.

Dragset Verk

Malmen ved Dragset Verk ble funnet av Ole Dragset-brekken i begynnelsen av 1860-årerne. Forekomsten ble solgt til Örkedals Mining Company som startet gruvedrift her i 1867. Selskapet var fra starten eid av Marentius Thams på Orkanger og Chr. Salvesen i Leith i Skottland. Senere overtok Salvesen som eneeier. På det meste sysselsatte gruva 50 – 60 personer.Kobberinnholdet var høyt, og det var derfor naturlig å bygge smeltehytte ved gruva. Det ble gitt kongelig bevilling til dette i 1875. Smeltehytta var i drift bare noen få år. Senere ble malmen eksportert til England. Den ble da lagret ved gruva til det ble sledeføre om vinteren. Da ble den kjørt med hest og slede til Orkanger.Malmen i Dragsetgruva ble de første årene håndboret og tatt ut med krutt. Først på 1900-tallet kom trykkluftdrevne boremaskiner og dynamitt.Produksjonen varierte gjennom årene. Størst var den trolig i årene 1877 og 1878.

1877: 1650 t kobbermalm 7 % Cu

1878: 1362 t svovelkis 46,5 % S- 336,5 t kobbermalm 9 % Cu- 761 t kobbermalm 5 % Cu

Senere ble det produsert ca. 300 tonn pr. år, men mot slutten tok produksjonen seg noe opp igjen.Driften ble innstilt i 1909.

Slagg fra smeltehytta ved Dragset Verk.

Malmleting

I hele den industrielle perioden har det pågått kontinuerlig malmleting. Geofysisk bakkemåling startet allerede i 1926. I de siste 10 årene med gruvedrift ble slike målinger utført også fra helikopter for å finne indikasjoner på malm. På slutten ble det også benyttet seismiske målinger. Dette er en teknologi som også benyttes i oljeindustrien.Den mest vanlige geofysiske metoden for malmleting er å legge en kabel på jordoverflaten. Kabelen jordes til en malmforekomst i dagen, og det blir satt strøm på den. Ved å måle på tvers av kabelen med et følsomt måleinstrument, kan man finne ut om det er større strømledere et stykke under jordoverflaten.Diamantboring er det viktigste hjelpemiddelet for å kartlegge en mulig forekomst etter målinger på overflaten. Hule borkroner med diamanter ”eter” seg nedover i fjellet, og på denne måten hentet bergmannen opp prøver fra berggrunnen. Prøvene ga klar beskjed om eventuelle malmfunn og om hvor store og rike de var.I perioden 1980 – 1984 gjennomførte Orkla i samarbeid med oljeselskapet Gulf et omfattende malmletingsprosjekt, uten at det ble funnet nye drivverdige forekomster i det geologiske Løkkenfeltet.

Gruvedriftens epoker

Gruvedriftens epoker
PERIODE DRIFTSMETODE PRODUKSJON PRODUKTER
1654 – 1845 Fyrsetting Kobberverksdrift Kobber smeltet i lokale smeltehytter
1855 – 1890 Fyrsetting, håndbor og krutt Kisproduksjon for eksport Kobber og svovel fra smelteverk i England
1909 – 1931 Trykkluftdrevne boremaskiner, dynamitt Kisproduksjon for eksport Kobber og svovel fra smelteverk i Sverige, Tyskland og England
1931 – 1962 Trykkluftdrevne boremaskiner, dynamitt Smeltekis (60%) Kisproduksjon for eksport (40 %) Elementært svovel og skjærsten (35 % kobber) fra smelteverket på Thamshavn. Kobber og svovel fra smelteverk i Tyskland
1962 – 1974 Trykkluftdrevne boremaskiner, dynamitt Kisproduksjon for eksport Kobber og svovel fra smelteverk i Tyskland
1974 – 1987 Trykkluftdrevne og hydrauliske bore-maskiner og bore-rigger, dynamitt, anolitt Selektiv flotasjon: kobber- og sink-konsentrater Sink smeltet ved Norsink i Odda, kobber og sølv smeltet ved Outokumpu OY i Finland.

Lasting og transport

I den industrielle perioden ble utsprengt malm lastet i jernbanevogner nede i gruva. Lastingen bestod i starten av mye tungt kroppsarbeid. Ved botnlasting brukte gruvearbeideren brett og krafse, og skrapet sammen stein. Deretter ble brettet løftet opp og malmen tippet opp i små jernbanevogner. Botnlasting var i bruk til utpå 1950-tallet.Etterhvert ble arbeidet mer og mer mekanisert, blant annet ved hjelp av skrapespill, trykkluftdrevne lastemaskiner, og i Astrup gruve også store dieseldrevne hjullastere.I Astrup gruve var det i tillegg til jernbanetransport, også dieseldrevne dumpere.Fra tog og dumpere ble malmen tømt i styrtsjakter som ledet ned til knusere i bunnen av gruva. Herfra ble malmen heist opp i dagen.

Trykkluftdrevne boremaskiner

Håndboring ble avløst av trykkluftdrevne boremaskiner så snart Orkla Grube-Aktiebolag kom i gang med driften. De første maskinene kom i 1908 og var svært tunge og arbeidet langsomt.Boremaskinene gjennomgikk en rask utvikling i første halvdel av 1900-tallet. Maskinene ble mindre, lettere og mer effektive. I alt ble det ved gruvene på Løkken Verk utprøvd nærmere 100 forskjellige maskintyper for å finne de som var best egnet.Løkkenmalmen er svært hard og dette stilte strenge krav både til maskinene og til borene. De første borene av kullfiberstål måtte ofte kvesses etter å ha boret bare 2 – 3 cm. Fram til rundt 1960 foregikk det omfattende forsøk for å lette og effektivisere arbeidet. Resultatet ble lette maskiner og hardmetallbor.I Astrup gruve ble det benyttet elektriske borerigger med hydrauliske boremaskiner. Disse kunne bore opptil 40 meter i kisen.

Gruvevannet tærer

Surt gruvevann tærte hardt på utstyr og installasjoner av jernholdig materiale i gruva. Det måtte derfor benyttes utstyr av syrefast stål eller andre materialer som ikke kunne skades av gruvevannet.Syrefast stål ble for dyrt i jernbaneskinner i gruva. I stedet ble det lagt skinner med litt kobberlegering. Disse tålte det sure vannet bedre enn vanlige skinner.Etter at plasten ble et vanlig produkt, ble den brukt for å beskytte jernkonstruksjoner når de ikke var i drift.I denne monteren er det samlet en del gjenstander som har vært utsatt for gruvevannet i kortere eller lengre tid.

Tiltak mot gruveforurensning

Siden starten på gruvedriften har det vært lagt opp store mengder kisholdige masser fra gruva i nærheten av gruveområdene. Når disse massene kommer i kontakt med vann og luft blir det dannet svovelsyre som igjen løser opp tungmetaller, bla. kobber. Avrenning fra bergvelter og fyllinger, samt vann som ble pumpet opp av gruvene, førte til omfattende forurensning i Orklavassdraget. Hver epoke har hatt sin løsning på problemet: Fra gammelt av ble det sure gruvevannet sluppet på Raubekken i bunnen av Løkkendalen. Raubekken renner ut i Orkla ved Svorkmo. I 1930-årene ble det bygd et renseanlegg for gruvevann der store mengder kobber ble tatt ut. Avrenningen fra bergveltene gikk i bekken. Fra 1952 ble gruvevannet ført til Thamshavn via en 26 km lang trerørledning langs jernbanen. Avrenningen fra bergveltene ble delvis tatt inn i gruvevannsledningen. Ved smelteverket ble det tatt ut 200 – 300 tonn kobber fra gruvevannet pr år. Resten gikk ut på dypt vann i Orkdalsfjorden. Fra 1984 til 1992 ble gruvevannet lagret, og Gammelgruva og Wallenberg gruve ble fylt med vann. Avrenningen fra bergveltene gikk i bekken. Fra 1992 blir nesten all avrenning ledet inn i Gammelgruva via et omfattende nett av oppsamlingsgrøfter og en pumpestasjon. I gruva skjer det en kjemisk og bakteriologisk prosess der tungmetallene synker til bunns. Overflatevannet er tilnærmet rent når det pumpes opp i Wallenberg sjakt og renner til Orkla.

Smelting i gammel tid

I perioden med kobberverksdrift fra 1654 til 1844 ble malmen smeltet ved Svorkmo smeltehytte og Grutseter smeltehytte. I en kort periode i slutten av 1870-årene var det smelting også ved Dragset Verk.Smeltingen foregikk i fem trinn: 

1. Kaldrøsting.Malmen ble lagt i svære hauger med grov ved lagt slik at det ble trekkanaler inn mot midten. Ved kaldrøstinga ble malmen glødet for å drive ut svovel og jern. 

2. SkjærsteinssmeltingMalmen og trekull ble lagt i svære ovner av gråstein. Luft ble tilført ved store blåsebelger eller blestermaskiner drevet av vannkraft. Kvarts ble tilsatt for å binde jernet. I denne prosessen ble bergartene skilt ut, og produktet var skjærstein som bestod av kobber, svovel og jern, samt store mengder slagg. 

3. VenderøstingSkjærsteinen ble lagt lagvis med ved i ”båser” av gråstein. Prosessen ble gjentatt 5 – 7 ganger for å få bort mest mulig svovel. 

4. SvartkobbersmeltingRestene av skjærsteinen etter venderøstinga ble lagt i høge gråsteinsovner foret med leire. Her ble det fyrt med trekull. Resultatet ble svartkobber – et urent metall. 

5. GahringI denne prosessen ble jernet i svartkobberet fjernet. Svartkobberet ble lagt i store herdeovner sammen med trekull. Det ble tilført store mengder luft og til slutt vann som fikk kobberet til å størkne på toppen av ovnen. Kobberet ble støpt i plater på 15 kilo og 15 gram. Grammene var en slags vektgaranti.

Orkla Metal-Aktieselskap

I årene 1918 – 1929 ble det uteksperimentert en kis-smelteprosess for å utnytte Løkkenkisens svovelinnhold uten at kisens øvrige bestanddeler gikk tapt. Prosessen, som ble utviklet i Portugal, Sverige og på Løkken Verk, fikk navnet Orkla-metoden.Orkla Grube-Aktiebolag bygde et smelteverk, Orkla Metal-Aktieselskap på Thamshavn for å utnytte denne metoden. Her ble 85% av kisens svovelinnhold utvunnet som elementært svovel. 84 % av kobberinnholdet ble utvunnet som skjærsten som inneholdt 35 % kobber. Gullet og sølvet fulgte kobberet i skjærstenen, men det var ikke lønnsomt å ta det ut.Orkla Metal-Aktieselskap tok unna ca. 60 % av produksjonen ved gruva på Løkken Verk. Smelteverket var i drift fra 1931 til 1962. Thamshavnsvovelet ble utkonkurrert av billigere svovel som ble utvunnet fra naturgass og olje.Da kis-smeltingen tok slutt, ble verket ombygd til ferrolegeringsverk, og kisen ble eksportert for smelting i utlandet. Smelteverket ble i 1986 solgt til Elkem, og det produseres fortsatt ferrosilisium på Thamshavn.

Utenfor gruva måtte malmen sorteres. Tyskerne sa «scheiden» (= skille), og uttrykket ble fornorsket. Arbeidet bestod i at man sorterte god malm fra gråberg. For å redusere den kostbare frakten med hest til smeltehyttene, ble mye malm utsortert. Slik ble de store bergveltene i lia rundt Gammelgruva til.I moderne tid var det en stor skeidehall i Separasjonsverket. Der var det som oftest kvinner som arbeidet. De stod ved et transportbelte som førte malmen fram til knuserne. Kvinnene hadde et godt syn og en velutviklet følelse for hva som var malm og hva som var gråberg. Steiner med gråberg ble plukket bort fra båndet, mens malmen ble knust og eksportert.

Selektiv flotasjon

Fra 1910 til 1972 ble malmen sendt fra Løkken Verk uten at de forskjellige verdikomponentene ble skilt fra hverandre. Malmen ble kun renset og knust.Endrede forhold på verdensmarkedet i begynnelsen av 1970-årene gjorde at svovel fra Løkken Verk ikke lenger ble salgbart.Derfor ble produksjonen lagt om, og det ble bygd et nytt produksjonsanlegg, Flotasjonsverket, med selektiv flotasjon. Der ble det tatt ut kobber- og sinkkonsentrater i en meget avansert og komplisert prosess.Årsproduksjonen i gruva lå på ca. 400.000 tonn råmalm, men det ble produsert bare 25.000 tonn kobberkonsentrat og 7.000 tonn sinkkonsentrat. Avfallet utgjorde over 90 % og ble pumpet til en kunstig innsjø i Bjønndalen på Bjørnli og lagret under vann.Gull og sølv fra Løkken VerkDen kobberholdige svovelkisen på Løkken Verk inneholder små mengder med edle metaller – 19 gram sølv og 0,2 gram gull pr. tonn.Med så små mengder ble verken gull eller sølv tatt ut under foredlingsprosessen på Løkken Verk. Edelmetallene fulgte kobberet og ble først tatt vare på under smelteprosessen i utlandet. Til 300-årsjubileet for gruvedriften i 1954 ble det spesielt ønsket å få tilbake gull og sølv fra Løkken Verk. Det ble da laget gullmedaljer til ansatte med lang tjenestetid. Samtlige ansatte fikk askebeger og en nål med gruvesymbolet laget av sølv.I perioden med selektiv flotasjon fra 1974 til 1987 fulgte sølvet og gullet kobberkonsentratet, og ble smeltet i Finland. Sølvet ga 7 % av inntektene, mens gullet ikke nådde opp i betalbar mengde.Med stor produksjon av kis, er det gjennom årene tatt opp betydelige mengder gull og sølv. Diagrammene viser årlig produksjon målt i kilo i perioden 1931 – 1987.

Løkken Grubearbeiderforening

Etter at Orkla Grube-Aktiebolag ble etablert i 1904, økte arbeidsstokken ved Løkken Verk raskt. I 1907 var det 342 ansatte ved gruva. Organisasjonstanken dukket opp som ledd i en naturlig prosess.14. juli 1907 møttes arbeiderne til stiftelsesmøte på losjelokalet Skogheim. Gruvbusen Olaf Asp, opprinnelig fra Ålen, stod i spissen for foreningen, mens Ole Grefstad fra Løkken Verk ble valgt til formann.Løkken Grubearbeiderforening meldte seg inn i Norsk Arbeidsmandsforbund som avd. nr 111. Gjennom alle år har Grubearbeiderforeningens fremste oppgave vært å forbedre lønnen og arbeidsforholdene. Dette førte til mange streiker de første årene, deriblant Norgeshistoriens lengste, som varte i 13 måneder i 1909 og 1910.Etter 2. verdenskrig var det et godt forhold mellom bedriftsledelsen og arbeiderne, selv om de fortsatt representerte hver sine interesser. Bedriftsdemokratiet ble innført i 1973. Dette ga de ansatte medbestemmelsesrett og styrerepresentasjon.De siste årene før gruvedriften tok slutt, spilte gruvearbeiderforeningen en aktiv og betydningsfull rolle i arbeidet med å etablere nye bedrifter. Bedriften og arbeiderne spilte på lag med godt resultat. Foreningen disponerer et fond til fremme av nye virksomheter og til kulturtiltak på Løkken Verk.



Museum24:Portal - 2024.03.19
Grunnstilsett-versjon: 1