Familien

Thams-familien kom opprinnelig fra England. Den norske grenen av familien stammer fra Daniel Thams som kom til Gauldalen som sorenskriver i 1689. Han var tippoldefar til Wilhelm August Thams, grunnleggeren av Strandheim Brug på Orkanger, som var den første Thams i vårt distrikt.

Wilhelm
Sagbruk i Ingdalen 1859
Strandheim Brug på Orkanger 1867

Marentius (1836-1907)
Videreutviklet Strandheim (M. Thams og Co.). Bygde kasefabrikk og ferdighusfabrikk og startet lakseforretningen ( M. Thams). Han kjøpte jord- og skogeiendommer samt gruverettigheter i Meldal. 

Christian(1867-1948)
Overtok Strandheim (nedla. 1914). Overtok laksehandelen utenlands. Utdannet arkitekt og var Norges arkitekt og jurymedlem på flere verdensutstillinger. Omfattende utenlandsk forretningsvirksomhet; både belgisk konsul og minister av Maroco.
Etablerte Salvesen og Thams, som sto bak kraftutbygging. Thamshavnbanen og D/S ”Orkla”, hvor han selv var adm. Dir. i årene 1898-1911. Etablerte Orkla Grube Aktiebolag, som drev gruvedrift i stor stil på Løkken. Her var han adm. Dir. fra 1904 til 1910. Hadde mange utenlandske engasjementer, både plantasjer, gruver og handelsselskaper, fra 1911. Opprettet Sognli jaktklubb A/S og drev hjorteoppdrett. Bygde ut Bårdshaug Herregård.

Wilhelm(1864-1925)
Overtok laksehandelen innenlands. Drev Strandheim 1911-1914.

Strandheim Brug

Strandheim Brug ble etablert av Wilhelm August Thams i 1867. Han etablerte seg først som trelasthandler i Fredrikstad, men flyttet i 1859 til Ingdalen i Agdenes.Åtte år senere flyttet han virksomheten til Orkanger. Strandheim Brug var et faktum. Virksomheten ble stadig utviklet, allerede etter to år ble det bygd høvleri og kassefabrikk.I 1890 ble det installert en dampmaskin for drift av vel 100 maskiner på Bruket. En mindre dampmaskin produserte elektrisk lys for så vel innendørs som utendørs belysning. Det ble videre installert en del automatiske maskiner for å redusere lønnskostnadene.I begynnelsen av 1900-tallet var Strandheim Brug (Thamshavn Brug fra 1904) betraktet som den største treforedlingsbedriften i Norge. Christian Thams`innsikt, idè-rikdom og pågangsmot var en solid garanti for fortatt framgang.Sønnen Marentius overtok bruket etter en brann i 1872, og bygde det etter hvert opp til en virksomhet som ble en alvorlig konkurrent til ”trelast-kongene” på Østlandet. Marentius drev bruket under navnet M. Thams og Co, med kontor i Trondheim, og sagbruk og fabrikk på Orkanger.Virksomheten ble stadig større. I 70-årene ble det bygd snekkeri og i 1888 ble det opprettet en ferdighusfabrikk for produksjon av trehus beregnet for eksport. Marentius Thams trakk seg fra virksomheten i 1890, og lot sønnene Wilhelm og Christian overta. Christian fikk ansvaret for Strandheim, og han fortsatte utbyggingen. 

Strandheim Brug`s syge- og hjelpekasse

Strandheim Brug drev pioner-arbeid på flere måter – ikke bare innen trelastbransjen. Bedriften var blant de første i landet som innførte hjelp til ansatte som ble syke. Stransdheim Brug`s Hjelpe- og Sygekasse ble stiftet allerede i 1872. Kassen ga fri legehjelp og medisin, og sykepenger dersom noen av de ansatte måtte være hjemme på grunn av syksom. Kassen ga også bidrag til begravelser når noen av de ansatte døde. Strandheim holdt også bolig til svært mange av sine ansatte.

Streik og fagforeningskamp

Driften på Strandheim var sesongbetont, og arbeiderne var ofte arbeidsledige. Lønnene lå lavt i forhold til andre bedrifter i samme bransje.Arbeiderne var ofte misfornøyde med Christian Thams, som styre med hard hånd. I 1902 etablerte en del av de ansatte an fagforening, som krevde tariffavtale. Under en driftsstans i 1903 kunngjorde han at alle som ønsket arbeid når bruket kom i gang igjen, først måtte melde seg ut av fagforeningen. De fleste nektet å bøye seg for kravet. Da økte Thams presset ved å si opp alle som bodde i brukets boliger. Han engasjerte også arbeidsvillige fra andre kanter av landet og averterte ledige stillinger for uorganiserte. Etter to måneders kamp ga arbeiderne opp, og fagforeningen ble oppløst etter krav fra Thams. De som fikk arbeid igjen måtte innom Thams på kontoret der det vanket en skikkelig overhaling. De som ledet fagforeningen fikk imidlertid ikke arbeid.Konflikten på Strandheim vakte betydelig oppsikt, og var en medvirkende årsak til at Regjeringen fremmet fagforeningsloven i 1903. 

Eksport av laks

Fiske av laks var tidlig en viktig inntektskilde for bønder og fiksere langs kysten. Marentius Thams så store muligheter i dette fisket dersom forholdene ble lagt til rette for et større marked.I 1864 etablerte han hermetikkfabrikk på Orkanger for nedlegging av laks med tanke på eksport. Dette ble imidlertid ingen suksess. Derfor forsøkte han andre metoder, og satte i gang en storstilt eksport av fersk laks pakker i is.Firmaet M. Thams ble etablert i 1867, og virksomheten ble flyttet til Trondheim. Det ble inngått kontrakter om levering av laks fra fiskere og bønder i Trondheimsfjorden. Snart ble distriktet utvidet, og omfattet etter hvert leverandører fra Stad til Grense Jakobselv.For å skaffe nok is til all den laksen som ble tatt opp, ble det bygd ishus på mer enn 200 steder langs hele kysten. I Tromsø, Bodø og Trondheim var det omlastningsstasjoner før laksen ble tatt om bord i rutebåtene til England.Lokalbefolkningen ble engasjert til å skjære is for lagring om vinteren, og til pakking av is i fangstsesongen. Fiskerne fikk langt bedre betalt for laksen når den ble eksportert fersk, enn den tida de måtte salte og røke den for salg selv. M. Thams var et foregangsselskap og ble snart det dominerende selskapet i Norges eksport av fersk laks. Det tok hånd om 96% av all laks tatt i Sør-Trøndelag, 50% av laksen fra Nordmøre og Namdalen, og nesten like stor markedsandel fra resten av kyststrekningen fra Stad til den Russiske grensen. Marentius Thams trakk seg fra firmaet i 1890. Sønnene Wilhelm og Christian overtok. Wilhelm fikk ansvaret for salget innenlands, mens Christian tok seg av utenlandssalget. Utviklingen i firmaet fortsatte under deres ledelse til 1912 da selskapet ble omgjort til aksjeselskap under navnet A/S Thams Laxexport. Etter noen år trakk Wilhelm og Christian seg som aksjonærer.I 1917 ble navnet endret til Norsk Lax- og Fiskeexport A/A, et selskap som ennå er i virksomhet. 

Chr. Thams og Løkken Verk

Marentius Thams kjøpte allerede i 1860-årene rettighetene til Dragset, Åmot og Høidal gruber gjennom sitt firma Ørkedals Mining Company. Thams samarbeidet med skipsreder Christian Salvesen i Leith i Skottland.I 1890 overtok sønnene Christian og Wilhelm farens selskap, og Christian fikk ansvaret for gruvene og Strandheim Brug på Orkanger. Seks år senere kjøpte Ørkedals Mining Company også Løkken Grube; som på det tidspunktet stod full av vann.Christian Thams planla en gjenopptaking av driften, og undersøkelser han satte i gang, tydet på at man stod overfor en svært stor forekomst av kopperholdig svovelkis på Løkken. Thams innså at oppgavene i forbindelse med utbyggingen og drift av gruva på Løkken ville bli så store og kostnadskrevende at Ørkedalens Mining Company ikke kunne makte det. Derfor etablerte han i november 1904 Orkla Grube Aktiebolag. 

Orkla Grube Aktiebolag

Han samarbeidet med andre norske, svanske, engelske, franske og spanske forretningsfolk for å skaffe nok kapital. Thams og hans familie solgte sine eierinteresser i gruvene til det nye selskapet, der hanforøvrig ble den første administrerende direktør. Orkla Grube Aktiebolag kjøpte de fleste aktiene i Communications-Aktieselskabet.Eierne var i tvil om man skulle starte drift med en aksjekapital på 900,000,- eller om man skulle selge gruvene. Det ble imidlertid besluttet å starte driften, om enn noe beskjedent. I 1905 ble det drevet både på Løkken, Dragset og Høidal gruber, og den store utbyggingen på Løkken ble forberedt.Aksjekapitalen ble utvidet, og majoriteten kom i 1905 på svenske hender. Wallenbergfamilien kom i 1906 inn i styret. Senere ble aksjekapitalen utvidet flere ganger, og kom i 1910 opp i sju millioner kroner – et svimlende beløp den gang.Bakgrunnen for kapitalbehovet var at oppbyggingen av daganleggene, byggingen av jernbanen og klargjøringen av gruvene ble langt dyrere enn først forutsett. Dessuten var overslagene over produksjonsomkostningene altfor optimistiske.Sommeren 1910 var anleggene ferdige og den ordinære driften tok til. Men da hadde Thams allerede gått av som administrerende direktør i Orkla Grube-Aktiebolag. Han røk uklar med tekninsk direktør Fredrich Esser, og sa opp med virkning fra 31. Mars 1910.Styrets medlemmer mente det var best at han sluttet. Virksomheten vokste over hodet på ham, og i tillegg til driften på Løkken drev han Strandheim Brug, lakseeksporten og en lang rekke andre virksomheter. Han heftet seg ved detaljer, og sinket ofte viktige avgjørelser, hevdet styret. Hans grunder-evner og klippefaste tro på ny teknikk kunne ingen ta fra ham. Han etterlot seg imidlertid en bedrift som kom til å få meget stor betydning både for lokalsamfunnet og for landet. Christian Thams var distriksutbygger lenge før distriktsutgygging var et begrep.Orkla Grube-Aktiebolag skiftet navn til Orkla industrier A.s. i 1974, og fusjonerte i 1986 med Borregaard A.s. til Orkla Borregaard A.S. 

Chr. Salvesen og Chr. Thams`s communications-aktieselskab

Behovet for elektrisk kraft og effektiv transport førte til at selskapet Chr. Salvesen og Chr. Thams`s Communications-Aktieselskab ble etablert i 1898. Selskapet fikk følgende oppdrag:

  • Skaffe elektrisk kraft til gruvene
  • Bygge jernbane fra Thamshavn til Svorkmo, samt taubaner fra de forskjellige gruvene til Svorkmo.
  • Bygge utskipningsanlegg på Thamshavn
  • Etablere ny dampskipsforbindelese mellom Thamshavn og Trondheim.

Kraftutbyggingen startet i 1904 da selskapet kjøpte Skjenaldfossen. Stasjonen stod ferdig i 1906, og i mars 1908 var overføringslinjene til Løkken ferdig.Konsesjon på bygging av banen ble gitt i 1904, og arbeidet startet umiddelbart. Allerede to år etter gav selskapet opp planene om taubane til Svorkmo, og startet arbeidet med en forlengelse av banen til Løkken. Thams bestemte seg tidlig for å satse på elektrisk drift, men en-faset vekselstrøm. Det var svært få erfaringer med slike lokomotiver, men Thams hadde klokketro på at dette var framtidas løsning, og satset alt på det mange mente var en usikker ny teknikk. Thams tok ikke feil, både motorsalongvogna og kongevogna går fortsatt med de samme elektriske utrustningene som ved levering i 1908. Thamshavnbanen ble offisielt åpnet 10. Juli i 1908, og H.M. Kong Haakon VII var æresgjest.Samme dag ble dampskipet ”Orkla”, den mest moderne og hurtige lokalbåten i landet, satt inn i trafikken mellom Trondheim og Thamshavn. Den gikk i rute på Trondheimsfjorden fram til 1948, da den ble solgt, visstnok til Belgisk Kongo, og brukt som elvebåt. Samtidlig startet persontrafikken på jernbanen, mens kistogene så smått begynte å gå allerede høsten 1907.15. august 1910 ble banestrekningen Svorkmo – Løkken innviet. Det var en tid midlertidig persontrafikk på denne strekningen også før den offisielle åpningen. Thamshavnbanen og D/S ”Orkla” skaffet befolkningen i distriktet en ny og hurtig forbindelse til Trondheim. Nå ble det mulig å komme seg til byen og tilbake på dagen. Turen èn veg tok nå bare tre timer.Christian Thams var administrerende direktør i selskapet fra starten i 1898 til 1911. 

Arkitekten

Christian Thams ble allerede i 12-14 års alderen sendt til Sveits for å få sin utdannelse. Etter endt arkitektutdannelse endte han hjem og gikk inn i farens forretningsimperium. På Strandheim brug fikk han fritt spillerom til å sette sine evner som arkitekt ut i livet, blant annet ved å tegne ferdighus som ble produsert på Orkanger og solgt til India, flere land i Europa og Amerika. En av de mest kjente bygningene han tegnet, og som ble produsert på Strandheim, var sommerresidensen til den belgiske familien i nærheten av Ostende. Hans evner som arkitekt vakte snart oppmerksomhet, og han ble valgt til å tegne de norske paviljongene ved Verdensutstillingene i 1889 og 1893. Til Chicago-utstillingen, hvor han var jurymedlem, tegnet Thams en tro kopi av en norsk stavkirke. Denne ble prefabrikert på Strandheim Brug, fraktet over havet og satt opp i Chicago. Utskjæringene ble utført av orkdalingen Peder Kvaale.Han var også med i utstillingskomitèen for utstillingen i Stockholm (1897), Paris (1900), Trondheim (1908) og Oslo (1914).Hans gode internasjonale omdømme både som arkitekt og forretningsmann, gjorde at han ble utnevnt til belgisk generalkonsul og fransk visekonsul. Etter at han flyttet til Paris ble han minister for Monaco.I 1892 kjøpte Thams Bårdshaug på Orkanger, og brukte mye tid, krefter og penger på å tegne, bygge om og reise nytt. Rundt hovedbygningen anla han en stor park, og hele eiendommen ble inngjerdet. Hovedbygningen har en meget spesiell arkitektur, med en blanding av flere stilarter.På Storbuan, en av familiens eiendommer i Meldal, bygde faren Fjeldheim Gård i begynnelsen av 1890-årene. Christian tegnet bygningene som eventyrslott, og det var sagt at maken til eiendom fantes ikke i hele Norge. Marentius Thams ville at Fjeldheim skulle vise hva Strandheim Brug kunne utføre av bygningskunst. Derfor vanket det en rekke ”fine” gjester fra inn- og utland på Fjeldheim. Da Thamshavnbanen ble bygd i årene 1905-1910 tegnet Thams stasjonsbygningene. Stasjonene på Bårdshaug, Fannrem, Solbusøy, Svorkmo og Løkken ble bygd i laftet tømmer. Han påvirket også utformingen av utskipningshavna og jernbaneverkstedet på Thamshavn. 

Songlia

Thams-familien kjøpte allerede fra 1860-årene store jord og skogeiendommer i orkdal og i nabokommunene. Våvatnet ble valt til vannkilde for kraftstasjonen i sjenaldfossen, i den forbindelse besøkte Christian Thams for første gang songlia. Og da han fikk høre at det var observert hjort i området. Thams fikk en ny idè. Her skulle han etablere sitt jaktparadis.Han begynte å kjøpe opp eiendommer i området, og i 1907 kjøpte han de to songligårdene. På det største var eiendommen på ca 80.000 da. I tillegg kjøpte eller leide han jakt og fiske rettigheter av flere grunneiere, slik at han disponerte rettigheter på over 90.000 da. Thams administrerte eiendommene gjennom sitt selskap songli jaktklub a/s. Thams drev forskjellige former viltstell, bla. Totalfredning av en del dyr og fugler, mens det foregikk intens saksejakt på rovdyr og rovfugl. For å få hjorten til å trives, ble det anlagt en del nye viltåkre, og gamle utmarksslåtter ble opprettholdt.Slåtten og skogdriften ga gode beiteforhold for hjorten. Den gang, som nå, trakk hjorten ut til kysten om vinteren, men fra tidlig om våren til langt utpå høsten beitet den i Sognlia. Noen få dyr overvintret også, og disse la folk på gårdene ut for til. Thams var den første til å starte avskyting slik det i dag praktiseres. Tidligere kunne man skyte en hjort eller en elg pr. matrikkelnummer. Sognlieiendommen besto av 85 eiendommer, og for å få bedre avskyting fikk Thams godkjenning til å ta ut 10-12 dyr samlet for eiendommen uavhengig av matrikkelnummer. Thams satte ut bever og ferskvannskreps, man fikk avslag på sin søknad om å innføre waipitihjort og japanske rådyr. I flere av vannene rundt ble det satt ut fisk.Resultatet av dette var et svært rikt fugle- og dyreliv. Thams forsøkte også tilplanting med forskjellige treslag. Sognlia ble omtalt som Norges første naturpark.Opplevelsene på Sognlia var imidlertid forbeholdt noen få. D ansatte fikk kun fiske ”til egen husholdnings bruk”. Det var begrenset jakt på hjort og annet vilt, og Thams selv avgjorde hvem som fikk jakte. De ansatte på Sognlia hadde klar instruks om å sørge for at ingen uvedkommende fisket eller jaktet på eiendommen.Hver høst siden han flyttet fra Norge, i 1911 og fram til 1930 kom han til Sognlia for å jakte. Så godt som hvert år hadde han med seg gjester. Det var folk fra det øvre sosiale sjiktet. Blant andre fyrst Albert av Monaco på flere turer. For at gjestene skulle trives best mulig, ble det fraktet opp en liten dampbåt til Våvatnet. Den ble brukt til utflukter og fiske. Thams solgte sine aksjer i Sognli jaktklub A/S i 1942. En del av eiendommen ble ikke omfattet i handelen, og er fortsatt i familiens eie. Etter krigen ble Sognlia overtatt av staten, og er nå underlagt Direktoratet for Naturforvaltning.Eiendommen er i dag biologisk forskingsstasjon under navnet Sognli Forsøksgård. 

Verdensmannen

Selv om man kanskje skulle tro at Christian Thams hadde mer en nok å gjøre med sine forretninger, engasjerte han seg sterkt i internasjonalt arbeid. I 1892 ble han belgisk konsulagent og avanserte senere til visekonsul, Konsul og generalkonsul. Også som arkitekt fikk han mange internasjonale oppgaver, blant annet ved utstillinger i Chicago, Paris og Stockholm. Han både tegnet og produserte kontorbygningen til Gustave Eifel, mannen som bygde Eiffeltårnet.Thams var naturlig nok betraktet som ”storkar” i lokalsamfunnet. Han likte også å omgi seg med andre ”storfolk”. Blant hans gjester på Bårdshaug kan nevnes kong Haakon VII, Kong Oscar II, Kong Leopold av Belgia og Fyrsten av Monaco, som var her flere ganger.I 1902 opprettet han sammen med utenlandske forretningsfolk et handelsselskap i Belgisk Kongo, og etter at han flyttet fra Norge i 1911, opprettet han sammen med fyrst Albert av Monaco et handelsselskap i Øst-Afrika.Selskapet ”Societè du Madar”, drev store forretninger, blant annet plantasjer der det ble produsert kaffe, kokos og kautsjuk.Thams var også engasjert i gruvevirksomhet i Etiopia og skogdrift i Romania. Der bodde han under og etter siste krig.Fra 1911 bodde han store deler av året i Paris, men han hadde eiendommer også i Belgisk Kongo og i Etiopia. I 1920 årene ble han utnevnt til minister ved Monacos delegasjon i Paris.Christian Thams døde i Paris i 1948, 81 år gammel.