Den grenseløse foretningsmannen

23. februar 1887 opplevde Christian et stort jordskjelv som rammet den italienske og franske rivieraen. Mange mennesker ble drept, flere byer ble rammet, og de materielle skadene var store. Christian mente at norske laftede trehus ville være mer motstandsdyktige mot jordskjelv enn murhus. Som nyutdannet arkitekt øynet han mulighetene og etablerte en arkitektpraksis i Nice med salg av ferdighus fra familiefirmaet M. Thams & Co. som drev Strandheim Brug. Christian hadde blitt kjent med ferdighusproduksjon i Sveits, og M. Thams & Co. ble med dette en av de første ferdighusprodusentene i Norge.

M. Thams & Co. fikk plass på verdensutstillingen i Paris i 1889 med et ferdighus, en vakker toetasjes sveitservilla som Christian hadde tegnet. Christian hadde tatt med seg familien og flyttet til Paris før utstillingen for å markedsføre ferdighus derfra. Han ble den offisielle norske arkitekten ved verdensutstillingen og hadde laget en katalog for bestilling av ulike typer ferdighus han hadde tegnet. Verdensutstillingen ble god reklame for firmaet som fikk flere gullmedaljer for sine produkter. Mange prominente personer kom på besøk, bl.a. den franske presidenten Sadi Cornot med sin general Bruyére. Alexandre Gustave Eiffel, mannen bak Eiffeltårnet, kjøpte villaen som kontorbygg etter utstillingen. Belgiske representanter for Kongostaten bestilte en villa til guvernøren i Kongo samt flere mindre hus og kaserner. Verdensutstillingen ble en suksess for M. Thams & Co., og Christian fikk inn flere bestillinger både fra Europa og fra koloniene i Afrika, Sør-Amerika og Asia.

Christian Thams var jurymedlem på verdensutstillingen i Chicago i 1893. Der ble det stilt ut en rekonstruksjon av en stavkirke tegnet av Waldemar Hansteen og produsert ved Strandheim Brug. 

Fra 1935 sto stavkirken på innvandrermuseet til Little Norway i Wisconsin. 

Etter at museet ble lagt ned i 2012 ble Prosjekt Heimatt etablert for å redde bygningen og flytte den til Orkdal der den nå står oppført på Bårdshaug.

Våren 1890 flyttet Christian og familien tilbake til Orkanger for å tre inn i ledelsen av M. Thams & Co. sammen med sin bror. Et av målene var å utvikle Strandheim Brug og satse mer på det innenlandske markedet. Etter en rundreise til firmaets forretningsforbindelser i Norge kom Christian hjem med flere ordrer, blant annet to prestisjeoppdrag fra Adolf S. Schieldrop i Ålesund: Hotell Union Øye og Geiranger. Hotellene ble satt opp i 1891 og sto klare til sesongen året etter. Først på 1890-tallet hadde M. Thams & Co. også store oppdrag i Hammerfest etter bybrannen i 1890. I 1893 ble Marentius syk og overlot forretningsdriften til sønnene. Mens Wilhelm ble sjef for kontoret i Trondheim, overtok Christian ledelsen av Strandheim Brug og kontoret i Orkdalen.

Hotell Union Øye i Ørsta, Møre og Romsdal. Både dette og Hotell Union Geiranger ble bestilt av Adolf S. Schieldrop i Ålesund og levert av M. Thams & Co. i 1891. 

Hotell Union Øye står ennå og er vel verdt et besøk.

En storstilt utbygging måtte til for å modernisere gruve driften på Løkken Verk. Bildet er fra 1910 og viser den store vaskeribygningen som ble bygd i lia ved gruven. Over vaskeribygningen er tårnet til den nye Fearnley sjakt oppkalt etter den første styrelederen i Orkla  GrubeAktiebolag. 

Oppe til høyre er det nye boligom rådet Brakkan, og nede i dalen sentrumsbebyggelse, den nylig anlagte jernbanen, og villastrøket helt til høyre.

Arbeiderne ved Strandheim Brug i august 1893. Ved gjerdet midt på bildet står fra venstre Wilhelm, Marentius og Christian Thams.

I tiden fram mot 1900-tallet ble det mer og mer vanlig blant industriarbeidere å danne fagforeninger for å fremme rettigheter og krav overfor arbeidsgiverne. Som bedriftseiere flest på den tiden var Christian både konservativ og patriarkalsk i sine holdninger, og hadde liten forståelse for at arbeidere kunne stille krav. Han betraktet bedriften som sin egen private eiendom, og alle endringer skulle komme fra han og ikke arbeiderne.

I april i 1902 ble Orkedalsørens sag- og tomtearbeiderforening stiftet og fikk en stor del av arbeiderne ved Strandheim Brug som medlemmer. 20. desember samme år var det tid for den årlige driftsstansen for å foreta vedlikehold, og som vanlig ble arbeiderne oppsagt for en periode. Men da driften skulle starte opp igjen på nyåret forlangte Christian at de som ville ha arbeid på bruket først måtte melde seg ut av fagforeningen. De fleste gikk ikke med på dette, og Christian svarte på dette med å ansette uorganiserte arbeidere fra andre steder. Samtidig ble husleieavtalene til de organiserte arbeiderne sagt opp for å gi bolig til de uorganiserte. Konflikten løste seg til slutt ved at fagforeninga gikk med på å bli nedlagt for at medlemmene skulle bli ansatt igjen. Men det var bare få som fikk jobben tilbake. Christian hadde satt en effektiv stopper for fagbevegelsen i Orkanger for lang tid framover.

Songli gård som Christian kjøpte i 1907. 

Både Christian og Matty var glad i å jakte og være ute i naturen. Hver høst fra 1912 til 1930 var de sammen på Songlia og jaktet.

Helt fra barnsben av hadde Christian drevet med jakt og fi ske, noe han fi kk opplæring i fra faren og farfaren som hadde dette som lidenskap. I 1907 skaffet han seg sitt eget private jaktområde da han kjøpte Songligårdene i Orkdal og jaktrettigheter på til sammen 90 000 dekar. Christian utviklet stedet til et naturog jaktområde hvor det ble drevet aktivt viltstell, og hvor han inviterte venner og  forretningsforbindelser til eksklusiv jakt. Høstjakten i Songlia ble en fast tradisjon for Christian og hans familie i mange år framover

Også på Løkken ble det konflikter etter at Løkken Grubearbeiderforening ble stiftet i 1907. Alle forslag til lønnstariff og minstelønnssatser ble avvist, og tillitsvalgte ble oppsagt etter tur. 16. juli 1909 endte det med streik. Igjen ble uorganiserte tatt inn for å erstatte de streikende, og husleiekontrakter til de organiserte sagt opp. Streiken varte helt til 10. august 1910 uten at arbeiderne oppnådde noe resultat. Dermed hadde Christian nok en gang bidratt til å knekke en fagforening.

Før streiken ble avblåst hadde imidlertid Christian allerede gått av som administrerende direktør i Orkla Grube-Aktiebolag. Han ble erstattet av den tyske ingeniøren Friedrich Esser som ikke var mindre nådig mot arbeiderne. Samarbeidsproblemer med Esser, samtidig som styret mente han var for mye borte og ikke fulgte opp gruvevirksomheten godt nok, kan ha vært noen av grunnene til at Christian trakk seg som direktør. Samtidig hadde det åpnet seg nye muligheter som antagelig fristet mere. I det nye selskapet han skulle lede, Société du Madal, fikk han mer frihet til å styre som han ville enn han hadde hatt som direktør i Orkla Grube-Aktiebolag.

Thamshavn i 1910. Til høyre på fjorden ligger krysseren Lavoisier som ble benyttet av Prins Albert under et besøk hos Christian Thams.

I 1907 fikk Christian, i egenskap av å være fransk visekonsul, besøk av prins Albert av Monaco. Prinsen hadde vært på en forskningsekspedisjon til Svalbard, og hadde blitt invitert av Christian til å være med på høstjakten. De må ha kommet godt overens for året etter var prins Albert tilbake for å være med på nok en høstjakt. Forretninger ble også diskutert når de møttes. Prins Albert hadde arvet store landområder i Portugisisk Øst-Afrika fra sin slektning Kong Carlos av Portugal og hadde et plantasjeselskap der. Med ambisjoner om en framtidig koloni for Monaco ønsket prinsen å satse mer på forretninger i området. I 1910 opprettet prins Albert og Christian selskapet Société du Madal med Christian som både styreformann og administrerende direktør. Selskapet ble registrert i Monaco i januar 1911 og fikk forretningsadresse i Paris. Christian tok derfor med seg familien og flyttet dit på nyåret i 1911. Société du Madal var et såkalt  «chartered company», eller handelskompani, med bruksrett til ca. 4000 kvadratkilometer land i Portugisisk Øst-Afrika. Landområdet hadde mellom 30 og 50 000 innbyggere som selskapet krevde inn skatter og utnyttet arbeidskraften fra. Prins Albert og Christian hadde også et selskap i Øvre Senegal, Mali og Niger som drev med sisalproduksjon. Som direktør i selskapene dro Christian årlig på lange reiser til virksomhetene i Afrika.

Kopraproduksjon i Portugisisk Øst-Afrika (nå Mozambik) i 1918. Handelskompaniet Société du Madal hadde monopol på all handel og utvikling i sitt område, og styrte ved hjelp av egne militære avdelinger. Selskapet betalte leie for landet til hjemlandet, og fikk lov til å kreve inn skatt fra lokalbefolkningen både i form av kokosnøtter og tvangsarbeid. Skatteinntektene til handelskompaniene kunne i mange tilfeller overgå fortjenesten fra produksjon og handel. Antagelig var plantasjedrift og tvangsarbeid en årsak til hungersnøden som ofte oppsto i regntida, ettersom virksomheten beslagla mye av jorda og arbeidskraften til lokalbefolkningen.

Både politistyrker og arbeidere i administrasjonen ble rekruttert fra lokalbefolkningen. Bildet viser den lokale politistyrken i Inhangulue i Madal, Mozambik, i 1918

Det var etter samtaler med Ras Tafari, som senere skulle bli Etiopias keiser under navnet Haile Selassie, at Christian skal ha fått interesse for å lete etter gull i Etiopia. Fjellområdene i det vestlige Etiopia var antagelig der de gamle egypterne og araberne hentet gullet sitt, og under nedgangstidene på 1920-tallet var det flere som søkte lykken der. 

På slutten av 20-tallet ledet Christian flere selskaper som hadde som formål å lete etter verdifulle mineraler i Etiopia. Selskapene fikk vide tillatelser, og et av dem, Union Miniére d’Ethiopie, hadde fått 99 års konsesjon og tillatelse til å drive med alle former for kjøp og salg og nye konsesjoner. Til gjengjeld måtte selskapene ta ansvar for utvikling av infrastrukturen i landet og betalte avgifter og leie for landområder til den Etiopiske regjeringen.

I januar 1930 ble det sendt ut flere leteekspedisjoner til det etiopiske høylandet. Men drivverdige funn ble ikke gjort, og i 1931 ble det krise da selskapet sluttet å betale avgifter til de lokale høvdingene. Dette gjorde at de ikke fikk kjøpt mat og andre varer. Flere ingeniører sluttet og dro hjem som følge av dette og ble senere anklaget av Christian for å ha forlatt arbeidet, og han nektet dem lønn. 

Hverken ekspedisjonene i 1930 eller de som ble utført senere fant drivverdige forekomster, og da det ble krig etter at Italia angrep Etiopia i oktober 1935, betød det slutten for Christians engasjementer i landet.

Graving etter gull og platina i det sørvestlige Etiopia. Letingen etter edle metaller i Etiopia ble ingen suksess for Christian, og da Italia angrep Etiopia i 1935 ble det slutt på virksomheten.

Etter ankomst i Paris ønsket Christian å reise videre til Norge sammen med Marianne, som han nå betraktet som sin adopterte datter. Men Marianne ble nektet innreisetillatelse så det ble ingenting av. Isteden var det Christians familie som kom til Paris for å treffe ham igjen. 

Forretninger hadde vært Christians liv, og han var engasjert i det helt til det siste. Kort tid etter han kom til Paris planla han å dra til Kenya for å investere i kaffeplantasjer. Våren 1948 var alt klart til å reise da han fikk en kraftig forkjølelse som gikk over i bronkitt og  lungebetennelse. Lungebetennelsen ga seg ikke, og 22. mai 1948 døde Christian i sin villa i Ville d’Avray i Paris.

Christians eiendom i Ville d’Avray i Paris der han bodde de siste årene til han døde 22. mai 1948.