Hopp til hovedinnhold

Den grenseløse foretningsmannen

 /

Christian ble født i Trondheim 9. september 1867, og trådte sine første barneår der før familien flyttet til Strandheim i Orkanger i 1873. 

Her er han 4 1/2 år gammel.

Familien

Thamsfamilien har aner til England. I følge slektslegenden flyktet Daniel Thams under religionsfeidene i England på 1660-tallet ved å hoppe ut i Themsen og svømme ut til et dansk skip. Det sies at han i takknemlighet til elva tok navnet Thams. Han ble med skipet først til København og så til Steigen i Nordland. Senere finner vi han igjen som sorenskriver i Gauldalen.

Daniel Thams var tippoldefaren til Wilhelm Thams, borger av trelastbyen Fredrikstad, som kom flyttende til Trøndelag i 1860. Under et opphold som handelsmann i Nord-Tyskland ble Wilhelm kjent med mandalitten Theodor Salvesen og broren Christian, et bekjentskap som skulle få stor betydning senere. Wilhelm fi kk sønnen Marentius som igjen ble far til brødrene Wilhelm og Christian Thams.

I Orkdal fikk Christian privatundervisning før han som tolvåring ble sendt på kostskole til Sveits sammen med sin storebror Wilhelm. Etter tre år i Sveits og ett år på yrkesskole i Holzminden i Tyskland begynte Christian på bygningslinjen ved Technikum Winterthur i Zürich i Sveits der han tok eksamen i 1886. I Sveits møtte han den ett år yngre Eléonore de Spengler, og i slutten av august 1886 giftet de seg i Vevey i Sveits. Eléonore var baronesse, og med giftemålet kom Christian inn i den europeiske overklassen.

 /

Billedtekst

Christian Thams sin farfar, Wilhelm Thams, etablerte Strandheim Brug i 1867. 

Dette bildet er fra 1908. Da hadde trelastfabrikken skiftet navn til Thamshavn Brug.

 /

Arkitekten

23. februar 1887 opplevde Christian et stort jordskjelv som rammet den italienske og franske rivieraen. Mange mennesker ble drept, flere byer ble rammet, og de materielle skadene var store. Christian mente at norske laftede trehus ville være mer motstandsdyktige mot jordskjelv enn murhus. Som nyutdannet arkitekt øynet han mulighetene og etablerte en arkitektpraksis i Nice med salg av ferdighus fra familiefirmaet M. Thams & Co. som drev Strandheim Brug. Christian hadde blitt kjent med ferdighusproduksjon i Sveits, og M. Thams & Co. ble med dette en av de første ferdighusprodusentene i Norge.

M. Thams & Co. fikk plass på verdensutstillingen i Paris i 1889 med et ferdighus, en vakker toetasjes sveitservilla som Christian hadde tegnet. Christian hadde tatt med seg familien og flyttet til Paris før utstillingen for å markedsføre ferdighus derfra. Han ble den offisielle norske arkitekten ved verdensutstillingen og hadde laget en katalog for bestilling av ulike typer ferdighus han hadde tegnet. Verdensutstillingen ble god reklame for firmaet som fikk flere gullmedaljer for sine produkter. Mange prominente personer kom på besøk, bl.a. den franske presidenten Sadi Cornot med sin general Bruyére. Alexandre Gustave Eiffel, mannen bak Eiffeltårnet, kjøpte villaen som kontorbygg etter utstillingen. Belgiske representanter for Kongostaten bestilte en villa til guvernøren i Kongo samt flere mindre hus og kaserner. Verdensutstillingen ble en suksess for M. Thams & Co., og Christian fikk inn flere bestillinger både fra Europa og fra koloniene i Afrika, Sør-Amerika og Asia.

 /

Christian Thams var jurymedlem på verdensutstillingen i Chicago i 1893. Der ble det stilt ut en rekonstruksjon av en stavkirke tegnet av Waldemar Hansteen og produsert ved Strandheim Brug. 

Fra 1935 sto stavkirken på innvandrermuseet til Little Norway i Wisconsin. 

Etter at museet ble lagt ned i 2012 ble Prosjekt Heimatt etablert for å redde bygningen og flytte den til Orkdal der den nå står oppført på Bårdshaug.

Tegningen av sveitservillaen av Christian Thams som ble den norske paviljongen på verdensutstillingen i Paris i 1889. Huset var et  ferdighus utført som laftebygning, men laget av planker med not og fjær. Christian hadde laget en katalog for bestilling av ulike typer ferdighus han hadde tegnet, og verdensutstillingen ble god reklame for M. Thams & Co. som fikk mange bestillinger etter utstillingen.

Tegningen viser en stasjonsbygning produsert på Strandheim Brug for Fristaten Kongo. Bestillingen kom etter verdensutstillingen i Paris og bygningen ble sendt til Kongo i januar 1890. Bygningen var produsert etter det såkalte lemmesystemet, som var et slags bindingsverkshus der lemmene ble festet i bindingsverket med not og fjær. Lemmene ble laget i tykkelser på to eller tre høvlede og pløyde bord, og var satt sammen slik at det ytterste laget var horisontalt, mens det innerste, eller midterste i tre-lagssystemet, var vertikalt. På den måten kunne man unngå at lemmene slo eller vred seg. Stasjonsbygningen til Kongo ble laget i tykkelse på tre bord. I prinsippet var lemhusene en videreføring av kasseproduksjonen ved Strandheim Brug, som de hadde drevet med i mange år allerede.

 /

I ledelsen ved M.Thams & Co.

Våren 1890 flyttet Christian og familien tilbake til Orkanger for å tre inn i ledelsen av M. Thams & Co. sammen med sin bror. Et av målene var å utvikle Strandheim Brug og satse mer på det innenlandske markedet. Etter en rundreise til firmaets forretningsforbindelser i Norge kom Christian hjem med flere ordrer, blant annet to prestisjeoppdrag fra Adolf S. Schieldrop i Ålesund: Hotell Union Øye og Geiranger. Hotellene ble satt opp i 1891 og sto klare til sesongen året etter. Først på 1890-tallet hadde M. Thams & Co. også store oppdrag i Hammerfest etter bybrannen i 1890. I 1893 ble Marentius syk og overlot forretningsdriften til sønnene. Mens Wilhelm ble sjef for kontoret i Trondheim, overtok Christian ledelsen av Strandheim Brug og kontoret i Orkdalen.

Hotell Union Øye i Ørsta, Møre og Romsdal. Både dette og Hotell Union Geiranger ble bestilt av Adolf S. Schieldrop i Ålesund og levert av M. Thams & Co. i 1891. 

Hotell Union Øye står ennå og er vel verdt et besøk.

Konsul Thams

Christian hadde gjort seg svært bemerket både som arkitekt og forretningsmann under verdensutstillingen i Paris i 1889. Etter at han flyttet tilbake til Orkdal gikk det ikke lang tid før han fikk tilbud om diplomatiske oppgaver. I 1892 ble han, bare 25 år gammel, fransk konsularagent i Trondheim, og i 1895 ble han først belgisk visekonsul så forfremmet til konsul året etter. Han hadde fått et nært forhold til den belgiske kong Leopold som kom på besøk til Orkdal i 1901 for å jakte hjort. M. Thams & Co. innkasserte prestisjefylte oppgaver, som​byggingen av Kongostatens hovedkvarter i Brüssel, byggingen av et ferieanlegg i Ostende og restaureringen av den gamle domkirken i Laken. I 1906 ble Christian generalkonsul for «Den frie Kongostat» i Norge. Hans viktigste oppgave i denne sammenhengen var å rekruttere nordmenn til tjeneste i Kongo. Samtidig agiterte han mot den sterke kritikken som ble rettet mot kong Leopolds styre i Kongo. I 1907 ble han utnevnt til fransk visekonsul.

Kong Leopold II av Belgia ble sterkt kritisert for det brutale styret i Fristaten Kongo som han både opprettet og eide. Leopold tjente store penger på blant annet gummi og elfenben mens det ble brukt grusomme straffemetoder, som avkutting av hender og føtter, hvis de innfødte ikke leverte nok råvarer. Det er anslått at Leopolds styre kostet omkring 10 millioner afrikanere livet. Personlig satte Leopold aldri sine ben i Kongo.

Orkla Grube- Aktiebolag

I 1868 ble Ørkedal Mining Co. etablert på grunnlag av et malmfunn gjort på Dragset året før. Det var Christians farfar Wilhelm og hans kompanjong Christian Salvesen som sto bak selskapet. I 1880 solgte Wilhelm seg ut av selskapet, men på 1890-tallet kom Christian inn som medeier, og i 1896 fikk han overtalt Salvesen til å kjøpe Løkkengruva for 30 000 kr. Christian kjente til rapporter som hevdet at det skulle være store malmforekomster i Løkkengruva. Han ivret derfor for å modernisere gruvedriften, og det første skrittet ble tatt da Chr. Salvesen & Chr. Thams’s Communications Aktieselskab (Salvesen & Thams) ble dannet i 1898. Selskapet hadde som formål å produsere elektrisk kraft og å bygge en jernbane som kunne frakte både kis, passasjerer og gods effektivt mellom gruvene og utskipningshavn ved Orkdalsfjorden. 

Utbyggingen til moderne gruvedrift krevde imidlertid større investeringer enn det de kunne klare lokalt, så for å få til dette ble et nytt selskap etablert med investorer fra inn og utland. Med Christian som administrerende direktør ble Orkla Grube-Aktiebolag dannet på generalforsamling i Stockholm den 7. desember 1904. Alle gruverettighetene ble samlet i dette selskapet, samtidig som det kjøpte seg opp i Salvesen & Thams som med dette ble et datterselskap. En gedigen utbygging fulgte både på Løkken og andre steder i dalføret. Ved hjelp av en elektrisk vannkraftstasjon inne i gruva ble Løkkengruva lenset tom for vann, noe som ga tilgang til de rikere malmforekomstene som hadde blitt oversvømt da man traff på en vannåre i 1777. I Skjenaldfossen i Orkdal ble det bygget kraftverk som sørget for elektrisitetsforsyning i Orkdalen og etter hvert både til jernbanen og gruvedrifta på Løkken. Christian så tidlig fordelen av at også jernbanen fikk elektrisk drift, og bestemte at den skulle drives på vekselstrøm, noe som på den tiden var pionerteknologi. Det skulle vise seg å bli en suksess og ble etter hvert standard teknologi for elektrisk drift av jernbaner.

 /

De første aksjonærene i Orkla GrubeAktiebolag bestod av norske og svenske forretningsmenn med tilhold både i Norge, Sverige, England og Frankrike. Her er noen av dem på tur til Fjellheim sommeren 1904. Fra venstre: Fredrik Lövenadler, herr Næss, Jacob Roll Finne, Per K. Wikström, Thorvald Olrog, Joachim Mogens Berner, Christian Thams og Marius M. Selmer. Næss og Selmer ble ikke aksjonærer.

Skjenaldfossen kraftstasjon sto ferdig i 1906 og skulle levere strøm til Thamshavnbanen, Thamshavn Brug og gruvedriften, samt til private abonnementer.

Kis- og personvogntog i Klingliene i 1911. Thamshavnbanen ble åpnet fram til Svokmo den 10. juli 1908, men allerede fra høsten samme år var det trafikk på banen helt fram til Løkken Verk. På grunn av strid om konsesjonsvilkårene ble ikke banen til Løkken Verk offsielt åpent før 15. aug. 1910.

En storstilt utbygging måtte til for å modernisere gruve driften på Løkken Verk. Bildet er fra 1910 og viser den store vaskeribygningen som ble bygd i lia ved gruven. Over vaskeribygningen er tårnet til den nye Fearnley sjakt oppkalt etter den første styrelederen i Orkla  GrubeAktiebolag. 

Oppe til høyre er det nye boligom rådet Brakkan, og nede i dalen sentrumsbebyggelse, den nylig anlagte jernbanen, og villastrøket helt til høyre.

 /




Arbeiderne ved Strandheim Brug i august 1893. Ved gjerdet midt på bildet står fra venstre Wilhelm, Marentius og Christian Thams.

I tiden fram mot 1900-tallet ble det mer og mer vanlig blant industriarbeidere å danne fagforeninger for å fremme rettigheter og krav overfor arbeidsgiverne. Som bedriftseiere flest på den tiden var Christian både konservativ og patriarkalsk i sine holdninger, og hadde liten forståelse for at arbeidere kunne stille krav. Han betraktet bedriften som sin egen private eiendom, og alle endringer skulle komme fra han og ikke arbeiderne.

I april i 1902 ble Orkedalsørens sag- og tomtearbeiderforening stiftet og fikk en stor del av arbeiderne ved Strandheim Brug som medlemmer. 20. desember samme år var det tid for den årlige driftsstansen for å foreta vedlikehold, og som vanlig ble arbeiderne oppsagt for en periode. Men da driften skulle starte opp igjen på nyåret forlangte Christian at de som ville ha arbeid på bruket først måtte melde seg ut av fagforeningen. De fleste gikk ikke med på dette, og Christian svarte på dette med å ansette uorganiserte arbeidere fra andre steder. Samtidig ble husleieavtalene til de organiserte arbeiderne sagt opp for å gi bolig til de uorganiserte. Konflikten løste seg til slutt ved at fagforeninga gikk med på å bli nedlagt for at medlemmene skulle bli ansatt igjen. Men det var bare få som fikk jobben tilbake. Christian hadde satt en effektiv stopper for fagbevegelsen i Orkanger for lang tid framover.

Inngangsportalen til Strandheim Brug. Christian ledet bruket fram til september 1911 da hans bror Wilhelm tok over. To år senere ble bruket lagt ned, og året etter ble det solgt til A/S Meldalsskogen som fortsatte deler av driften.

 /

Songli gård som Christian kjøpte i 1907. 

Både Christian og Matty var glad i å jakte og være ute i naturen. Hver høst fra 1912 til 1930 var de sammen på Songlia og jaktet.

Songlia

Helt fra barnsben av hadde Christian drevet med jakt og fi ske, noe han fi kk opplæring i fra faren og farfaren som hadde dette som lidenskap. I 1907 skaffet han seg sitt eget private jaktområde da han kjøpte Songligårdene i Orkdal og jaktrettigheter på til sammen 90 000 dekar. Christian utviklet stedet til et naturog jaktområde hvor det ble drevet aktivt viltstell, og hvor han inviterte venner og  forretningsforbindelser til eksklusiv jakt. Høstjakten i Songlia ble en fast tradisjon for Christian og hans familie i mange år framover

Christian inviterte ofte forretningsforbindelser til Songli på høstjakt. Her er prins Albert I av Monaco på besøk høsten 1908. Christian står i døråpningen.

Matty (Mathilde Fredrikke Christiansen) og Christian ved verandaen på Bårdshaug. Matty kom til Bårdshaug som guvernante til datteren Bébé i 1902. Matty og Christian forelsket seg i hverandre og ble etter hvert et par, og i 1909 inngikk Christian og Eléonore skilsmisse.

 /

Også på Løkken ble det konflikter etter at Løkken Grubearbeiderforening ble stiftet i 1907. Alle forslag til lønnstariff og minstelønnssatser ble avvist, og tillitsvalgte ble oppsagt etter tur. 16. juli 1909 endte det med streik. Igjen ble uorganiserte tatt inn for å erstatte de streikende, og husleiekontrakter til de organiserte sagt opp. Streiken varte helt til 10. august 1910 uten at arbeiderne oppnådde noe resultat. Dermed hadde Christian nok en gang bidratt til å knekke en fagforening.

Før streiken ble avblåst hadde imidlertid Christian allerede gått av som administrerende direktør i Orkla Grube-Aktiebolag. Han ble erstattet av den tyske ingeniøren Friedrich Esser som ikke var mindre nådig mot arbeiderne. Samarbeidsproblemer med Esser, samtidig som styret mente han var for mye borte og ikke fulgte opp gruvevirksomheten godt nok, kan ha vært noen av grunnene til at Christian trakk seg som direktør. Samtidig hadde det åpnet seg nye muligheter som antagelig fristet mere. I det nye selskapet han skulle lede, Société du Madal, fikk han mer frihet til å styre som han ville enn han hadde hatt som direktør i Orkla Grube-Aktiebolag.

1. maitoget på Løkken Verk i 1910, mens storstreiken var på sitt bitreste.

 /

Thamshavn i 1910. Til høyre på fjorden ligger krysseren Lavoisier som ble benyttet av Prins Albert under et besøk hos Christian Thams.

Société du Madal

I 1907 fikk Christian, i egenskap av å være fransk visekonsul, besøk av prins Albert av Monaco. Prinsen hadde vært på en forskningsekspedisjon til Svalbard, og hadde blitt invitert av Christian til å være med på høstjakten. De må ha kommet godt overens for året etter var prins Albert tilbake for å være med på nok en høstjakt. Forretninger ble også diskutert når de møttes. Prins Albert hadde arvet store landområder i Portugisisk Øst-Afrika fra sin slektning Kong Carlos av Portugal og hadde et plantasjeselskap der. Med ambisjoner om en framtidig koloni for Monaco ønsket prinsen å satse mer på forretninger i området. I 1910 opprettet prins Albert og Christian selskapet Société du Madal med Christian som både styreformann og administrerende direktør. Selskapet ble registrert i Monaco i januar 1911 og fikk forretningsadresse i Paris. Christian tok derfor med seg familien og flyttet dit på nyåret i 1911. Société du Madal var et såkalt  «chartered company», eller handelskompani, med bruksrett til ca. 4000 kvadratkilometer land i Portugisisk Øst-Afrika. Landområdet hadde mellom 30 og 50 000 innbyggere som selskapet krevde inn skatter og utnyttet arbeidskraften fra. Prins Albert og Christian hadde også et selskap i Øvre Senegal, Mali og Niger som drev med sisalproduksjon. Som direktør i selskapene dro Christian årlig på lange reiser til virksomhetene i Afrika.

 /

Kopraproduksjon i Portugisisk Øst-Afrika (nå Mozambik) i 1918. Handelskompaniet Société du Madal hadde monopol på all handel og utvikling i sitt område, og styrte ved hjelp av egne militære avdelinger. Selskapet betalte leie for landet til hjemlandet, og fikk lov til å kreve inn skatt fra lokalbefolkningen både i form av kokosnøtter og tvangsarbeid. Skatteinntektene til handelskompaniene kunne i mange tilfeller overgå fortjenesten fra produksjon og handel. Antagelig var plantasjedrift og tvangsarbeid en årsak til hungersnøden som ofte oppsto i regntida, ettersom virksomheten beslagla mye av jorda og arbeidskraften til lokalbefolkningen.

 /

Både politistyrker og arbeidere i administrasjonen ble rekruttert fra lokalbefolkningen. Bildet viser den lokale politistyrken i Inhangulue i Madal, Mozambik, i 1918

Selmer-saken

I juni 1922 døde prins Albert brått etter en mageoperasjon. Kort tid etter fikk Christian massiv kritikk fra skandinaviske eiere i Société du Madal som ikke syntes han hadde ivaretatt interessene deres godt nok. Spesielt Christians fetter, Carl Selmer, følte seg svært dårlig behandlet. Han hadde kjøpt aksjer av Christian for 200 000 franc og funnet ut at Christian hadde fått disse aksjene for det halve av dette. Christian hevdet han hadde fått aksjene fra prins Albert i henhold til en gammel avtale, og at styret hadde fastsatt verdien til det dobbelte da Selmer kjøpte dem. Saken endte til slutt i høyesterett, og i desember 1931 tapte Christian saken og ble dømt til å tilbakebetale 118 043,40 kr. til Selmer mot tilbakelevering av aksjene. 

Tapet var tydelig bittert og fi kk konsekvenser for Christians videre liv. Det hjalp ikke at han i begynnelsen av 30-årene hadde økonomiske problemer. I 1930 solgte han Murijo, landstedet i Kenya, og i 1932 prøver han å selge Songli. Om det var på grunn av økonomiske  problemer, eller fordi han ikke aksepterte dommen, er vanskelig å si, men i hvert fall holdt han seg borte fra Norge helt til saken ble foreldet. Selmer fikk derfor aldri tilbakebetalt beløpet han var tilkjent.

«Lærdom er bra, men Sundhet og Lykke er bedre. Fugle og Dyr er det hyggeligste man kan have.»

ET AV HANS VISDOMSORD TIL DATTEREN

Christian med sin nyfødte datter Inger Christine – eller Vesla som hun ble kalt – født 9. mai 1925.

Christians eiendom Murijo utenfor Nairobi i Kenya. Eiendommen ble beskrevet som et paradis for Christian og Matty, og besto av 166 dekar land med parkanlegg og et hovedhus bygd i stein. Huset var moderne med elektrisk belysning, to badeværelser, varmt og kaldt vann, bibliotek, spisestue og salong. Etter at datteren Vesla ble født i 1925 reiste ikke Matty til Afrika lengre, og stedet ble lite brukt, og i 1930 ble det solgt. 

Christian på besøk hos datteren Bébé og hans tidligere kone Eléonore i Villa Thams i Menton, Frankrike. Christian hadde kjøpt og bygd om eiendommen før Eléonore flyttet inn i 1910. Eléonore døde i 1920, mens Bébé døde i september 1931 mens Christian var på høstjakt i Songli. Christian dro straks til Paris da han fikk vite det, og skulle aldri komme tilbake til Norge igjen.

 /

På gulljakt i Etiopia

Det var etter samtaler med Ras Tafari, som senere skulle bli Etiopias keiser under navnet Haile Selassie, at Christian skal ha fått interesse for å lete etter gull i Etiopia. Fjellområdene i det vestlige Etiopia var antagelig der de gamle egypterne og araberne hentet gullet sitt, og under nedgangstidene på 1920-tallet var det flere som søkte lykken der. 

På slutten av 20-tallet ledet Christian flere selskaper som hadde som formål å lete etter verdifulle mineraler i Etiopia. Selskapene fikk vide tillatelser, og et av dem, Union Miniére d’Ethiopie, hadde fått 99 års konsesjon og tillatelse til å drive med alle former for kjøp og salg og nye konsesjoner. Til gjengjeld måtte selskapene ta ansvar for utvikling av infrastrukturen i landet og betalte avgifter og leie for landområder til den Etiopiske regjeringen.

I januar 1930 ble det sendt ut flere leteekspedisjoner til det etiopiske høylandet. Men drivverdige funn ble ikke gjort, og i 1931 ble det krise da selskapet sluttet å betale avgifter til de lokale høvdingene. Dette gjorde at de ikke fikk kjøpt mat og andre varer. Flere ingeniører sluttet og dro hjem som følge av dette og ble senere anklaget av Christian for å ha forlatt arbeidet, og han nektet dem lønn. 

Hverken ekspedisjonene i 1930 eller de som ble utført senere fant drivverdige forekomster, og da det ble krig etter at Italia angrep Etiopia i oktober 1935, betød det slutten for Christians engasjementer i landet.

Graving etter gull og platina i det sørvestlige Etiopia. Letingen etter edle metaller i Etiopia ble ingen suksess for Christian, og da Italia angrep Etiopia i 1935 ble det slutt på virksomheten.

I Romania under krigen

Gjennom et av gruveselskapene Christian ledet ble det i 1932 gitt et lån på 99 624 franc til arvingene etter P. Tolstoj som eide landeiendommer i Romania. Lånet skulle brukes til advokathonorarer i en sak mot den rumenske staten som hadde ekspropriert  skogeiendommer familien eide i Bessarabia, det som i dag er Moldova. 

Bak lånet sto Christian Thams, prins Sixte de Bourbon og grev Hector de Béarn. Prins Sixte var god venn av kong Carol II av Romania, og de håpet derfor at han kunne hjelpe til å få løst saken Det gikk ikke, og saken havnet i retten der den til slutt gikk til høyesterett. Prins Sixte døde i 1934 og ble etterfulgt av sin ektefelle, før Christian ble gruppens talsmann. Noe resultat kom ikke før i 1942 da en domstol bestemte at staten skulle betale erstatning, og noe av beløpet, ca. 41 650 franc, ble utbetalt. 

Christian befant seg i Romania våren 1940 da landet ble trukket inn i verdenskrigen og kom seg ikke ut av landet. Under krigen fikk han derfor ikke treffe Matty og Vesla som holdt til i Oslo. Matty hadde hjerteproblemer og revmatisme, og sommeren 1945 havnet hun på sykehus. Da var krigen slutt, men det hersket kaos og mangel på transportmidler og Christian sto fremdeles fast i Romania. 3. september døde Matty på Lovisenberg sykehus uten ektefellen tilstede.

Også Christian slet med helsa. Han hadde kommet langt opp i syttiårene og hadde hjerteproblemer, langt fremskreden diabetes og ødem. Til hjelp hadde han ansatt en ung dame ved navn Marianne Graf som sekretær og sykepleier. Marianne hadde tysk bakgrunn, og etter krigen ville Christian ta henne og familien med seg ut av landet ettersom situasjonen i Romania var utrygg. Gjennom den svenske ambassadøren lyktes det å skaffe Marianne et midlertidig norsk pass slik at de kunne reise til Frankrike i mai 1946. Resten av Mariannes familie måtte bli igjen, og gikk en ublid skjebne i møte da de ble fratatt alt de eide og deportert til Baragan, et øde steppelandskap i det sørøstlige Romania.

Christian kom seg ikke ut av Romania under krigen. Her er han i Bucuresti sammen med grev Hector de Béarn, Béarns datter og hennes venninne i 1939.

 /

Siste år i Paris

Etter ankomst i Paris ønsket Christian å reise videre til Norge sammen med Marianne, som han nå betraktet som sin adopterte datter. Men Marianne ble nektet innreisetillatelse så det ble ingenting av. Isteden var det Christians familie som kom til Paris for å treffe ham igjen. 

Forretninger hadde vært Christians liv, og han var engasjert i det helt til det siste. Kort tid etter han kom til Paris planla han å dra til Kenya for å investere i kaffeplantasjer. Våren 1948 var alt klart til å reise da han fikk en kraftig forkjølelse som gikk over i bronkitt og  lungebetennelse. Lungebetennelsen ga seg ikke, og 22. mai 1948 døde Christian i sin villa i Ville d’Avray i Paris.

Christians eiendom i Ville d’Avray i Paris der han bodde de siste årene til han døde 22. mai 1948.

Christian Thams, grev Hector de Béarn og prins Sixte de Bourbon utenfor en villa Christian leide i Addis Abeba i Etiopia. De tre forretningspartnerne er her på vei til en mottakelse hos den etiopiske regenten Ras Tafari, senere keiser Haile Selassie, i desember 1929.

Gravmonumentet til Christian Thams på kirkegården i Menton i Frankrike. Gravstedet har en flott utsikt til byen og middelhavet.

Museum24:Portal - 2024.03.19
Grunnstilsett-versjon: 1