Idrettsutstilling

Da Norge ble okkupert under andre verdenskrig forsøkte nazistene å få kontroll over de eksisterende idrettsforbundene. Dette lyktes ikke, og 21. november 1940 etablerte de isteden et eget nazistisk idrettsforbund mens de erklærte de gamle som oppløst. AIF og Landsforbundet reagerte med idrettsstreik, det vil si å stanse all organisert aktivitet. Streiken fikk stor oppslutning blant idrettslagene, og som en motstandshandling var den å regne som en suksess. Også lagene på Løkken sluttet opp om streiken.

Idrettsaktiviteten ble allikevel ikke lagt ned helt. På Løkken Verk ble det etter hvert arrangert illegale skikonkurranser i samarbeid mellom de tre idrettslagene på stedet. Flere renn ble arrangert i Granåsen, og det største kom i stand i mars 1945. Da var det strålende vær, godt føre og nærmere 1000 tilskuere. Alle de beste hopperne fra Trøndelag var samlet. P. Sannerud fra Selsbakk I.L. vant rennet, og Arthur Tokle satte ny bakkerekord med 64 meter. Straks etter var det stafettrenn der hele 18 firmannslag deltok. 

En av de som markerte seg i laget var hopperen og skiløperen Olav Aamo som vant mange premier både lokalt og nasjonalt, bl.a. i Holmenkollen. Han utviklet Aamo-stilen og ble en inspirasjon for den store hoppgenerasjonen som kom etter han på Løkken. 30-tallet var Løkken-hoppernes glanstid, da dominerte de i Trøndelag og hevdet de seg godt både nasjonalt og internasjonalt. De første som ble sent utenlands for konkurrere var Ola Aasløkk og Torleiv Sande som vant et renn i Alpbacken i Østersund. Andre som markerte seg var Rudolf Kojan og John Sagvold som deltok i VM, henholdsvis i 1938 i Lahti og i 1939 i Zakopane.

I 1939 arrangerte Løkken Idrettslag «Mandagsrennet», en stor konkurranse som gikk dagen etter Gråkallrennet med deltagelse fra hele Norden. Samme året ble også Bjørnlibakken utbedret med flomlys ved hjelp av midler fra gruveselskapet.

Under krigen var det idrettstreik, men i 1942 kom en forordning der laget fikk valget mellom å drive idrett eller oppløse laget. Idrettslag vedtok da at de skulle fungere som et midlertidig forvaltningsstyre, samtidig som de ga uttrykk for at de ikke forpliktet seg til å bidra til at medlemmer drev med idrett.

Etter krigen kom aktiviteten i gang igjen, men det første som ble gjort var å rydde i egne rekker. 15 medlemmer ble ekskludert fra laget på grunn av sin holdning til de tyske okkupantene.

Hopperne som hadde markert seg før krigen var fremdeles gode, og 1946 ble muligens Løkken-hoppernes beste sesong. Samtidig kunne Idrettslaget feire sitt 50-årsjubileum med en fest der også representanter for Idrettsforeningen Thor og Sportsklubben Fjell ble invitert.

I 1924 ble Løkken Arbeiderungdomslag stiftet, og de dannet et nytt idrettslag, Løkken Arbeideridrettslag (LAIL), som meldte seg inn i Arbeidernes Idrettsforbund (AIF). En stor del av Thors medlemmer ble med i dette laget, og som en konsekvens meldte også Thor seg inn i AIF våren 1926. En sammenslåing mellom lagene ble brakt på bane, og i 1927 var den et faktum. Det sammenslåtte laget tok navnet Idrettsforeningen Thor.

LAIL hadde jobbet godt med skisporten, og etter sammenslåingen kom skisporten for fullt inn i laget. Thor ble derfor raskt en av de beste skiklubbene innen arbeideridretten i Trøndelag, og i 1928 sto de som arrangør for AIFs hovedlandsrenn. Foreningen fostret mange gode skiløpere, en av dem – Ingolf Røttereng – ble AIF-mester i kombinert og deltok i renn i Sovjetsamveldet i 1927. Av andre idretter laget drev med var svømming, skyting, sykling og friidrett. Friidrett sto aldri veldig sterkt i laget, men to stykker gjorde seg allikevel bemerket. I VM for Den Røde Sportsinternasjonale i Tyskland i 1931 ble Erling Jørgensen nr. 2 i spyd og nr. 3 i diskos. Samme år vant han kulestøt under et stevne i Stettin.

I 1929 hadde sosialdemokratene fått makten i AIF, og det var uenigheter mellom disse og det kommunistiske mindretallet om forholdet til Den Røde Sportsinternasjonale. Da kommunistene ikke godtok de pålegg som utgikk fra forbundsledelsen begynte AIF å ekskludere medlemmer, og Thor var et av de lagene som ble ekskludert. Dette førte til at en del brøt ut og et nytt AIF-lag, Sportsklubben Fjell.

Den politiske bevisstheten sto sterkt på denne tida, noe som kom til uttrykk i referatene fra medlemsmøtene til Thor. Alle møter ble innledet med å synge Internasjonalen, og det var kulturelle innslag med tydelig politisk innhold. I §3 i vedtektene til laget sto det følgende:

Lagene som ble ekskludert fra AIF dannet Kampforbundet for Rød Sportsenhet i 1931 og tilsluttet seg Den Røde Sportsinternasjonale. Thor ble også medlem i Kampforbundet, men det varte ikke så lenge ettersom forbundet ble nedlagt igjen i 1934. Etter det kom Thor kom med i AIF igjen.

Thor mistet mange av de beste skiløperne til Fjell, men fikk etter hvert fram nye som hevdet seg. En av dem var Leif Syrstad som blant annet deltok i renn i Sovjetsamveldet i 1934. Under krigen la Thor ned all virksomhet. Etter krigen ble aktiviteten gjenopptatt, men på grunn av knivingen med Fjell gikk medlemstallet nedover, og det var Thor som til slutt tok initiativ til at alle de tre idrettslagene på Løkken skulle slå seg sammen.

Da IF Thor ble ekskludert fra AIF sto forbundet uten medlemslag på Løkken. En periode stilte Arbeidernes Ungdomslag med deltakere i AIF-konkurranser, men det tok ikke lang tid før ungdomslaget tok initiativ til en ny klubb. Den 25. mars 1930 ble Sportsklubben Fjell stiftet og fikk umiddelbart 40 medlemmer. Etter to uker var medlemsmassen fordoblet.

Leif Fyhn ble valgt til første formann i laget og fikk med seg flere unge og dyktige organisasjonsfolk. Det var høy arbeidsledighet og lite penger, så fra 1935 arrangerte de årlige markeder i Folkets Hus for å skaffe inntekter. Idrett og politikk gikk hånd i hånd i laget, og aktiviteten var basert på arbeiderklassens idealer med blant annet skolering i lagsarbeid. Dette ga seg utslag i medlemsmassen, og Fjell ble etter hvert det største idrettslaget på Løkken. Ved sammenslutningen i 1947 hadde klubben 449 medlemmer.

Skiinteressen var stor i Fjell, og året etter dannelsen begynte laget å se seg om etter en ny hoppbakke. De fant et egnet sted ved Litjvatnet, og arbeidet med bakken, som skulle få navnet Granåsen, kom i gang. En lock-out ved Orkla Grube-Aktiebolag sommeren 1931 bidro til at det var lett å samle folk til dugnad i bakken.

Engasjementet skapte mange gode hoppere. Kåre Vaslag vant AIF-mesterskapet både i 1938 og 1939, og Egil Tokle ble nr.3 i arbeider-OL i Johannisbad i Tsjekkia i 1937. Broren til Egil, Torger Tokle, dro til USA i 1939 og ble berømt som skihopper der. En tredje bror, Arthur Tokle, utvandret også til USA der han gjorde karriere som skihopper og senere trener for det amerikanske hopplaget.

Fjell drev også med langrenn, og i samarbeid med Støren Sportsklubb arrangerte de Skårarennet for første gang i 1935. Løypa gikk mellom Løkken og Støren og skulle bli et av de største turrennene nord for Dovre. Til slutt ble konkurransen fra andre turrenn for stor, og det siste Skårarennet ble arrangert i 1985.

Også fotballinteressen var stor i Fjell, men i begynnelsen var det få lag tilsluttet AIF så de måtte til Trondheim for å finne motstandere. Etter at Orkla og Gauldal ble egen krets i AIF ble de kretsmestre flere ganger. Derimot tapte de i en forlikskamp med Løkken Idrettslag i 1938 og ble detronisert som det beste Løkken-laget. Etter krigen ble Fjell med i Sør-Trøndelag fotballkrets og fikk en rekke gode plasseringer der.

Det ble også drevet med andre idretter i Fjell, bl.a. gangsport, bandy, boksing og svømming. Stafettløp var også populært, men ellers var friidrettsinteressen liten. Håndball for damer kom i gang i 1945.

Da de tre idrettslagene på Løkken skulle slås sammen i 1947 var Fjell det største laget. Motstanden mot sammenslåing var stor klubben, men med to stemmers overvekt ble forslaget vedtatt.

Etter sammenslutningen hadde Løkken Idrettsforening over 700 medlemmer, men dette gikk en del ned i årene som fulgte. Fra 50-tallet lå medlemstallet på mellom 500 og 600. I tillegg til kontingentmidlene har laget fått inntekter fra loddsalg, fester, bingo og papirinnsamlinger. Til utbygging og utbedring av idrettsanlegg, d.v.s. hoppbakker, idrettsplass, skøytearena og lysløype har støtte fra Orkla-konsernet vært uvurderlig. Men laget har også bidratt mye selv gjennom dugnader.  Da det skulle lages ny idrettsplass på Langeng i 1950 ble det vedtatt at alle medlemmer over 17 år skulle arbeide 16 timer pr. måned på anlegget. I motsatt fall måtte de betale 2 kr. for hver time som manglet ved månedsslutt. 

De hopperne som gjorde det bra før krigen fortsatte å hoppe bra også etter krigen. I et internasjonalt renn i Sundsvall i 1948 tok Erik Blakstad, Kåre Vaslag og Rudolf Kojan de tre første plassene. Det samme skjedde senere samme år i Finland, men da med Trond Vedul på 3. plass. Også 1949-sesongen ble god, bl.a. med en dobbelseier i Sverige med Kåre Vaslag på 1. og Rudolf Kojan på andre. Flere deltok også i NM og Holmenkollen med gode resultater.
Under VM på ski i Lake Placid, USA, i 1950 var det hele fire mann med bakgrunn fra Løkken. Men de representerte tre ulike land: Vidar Lindbo fra Løkken IF og Norge, Evert og Kåre Karlsson fra Sverige, og Arthur Tokle fra USA.

I 1951 vant Johan Asphaug et internasjonalt renn i Sverige, men etter det dabbet det av med resultatene for Løkken-hopperne. I 1955 ble NM på ski for juniorer arrangert på Løkken. Bjørnlibakken ble utbedret i den anledning, og arrangementet var vellykket.

De naturgitte forholdene på Løkken, med gode snøforhold og landskap som egnet seg til hoppbakker, bidro utvilsomt til å få fram så mange gode hoppere. Det var svært mange bakker av ulik størrelse rundt om i bygda. I tillegg til de større bakkene Granåsen, Bjørnlibakken, Høgåsbakken og Skjøtskiftbakken, var det en mengde mindre bakker, blant annet Langenglia (3 stk.), Haugalia (4 stk.), Hagenplassen (3 stk.), Slamdamkollen, Midtskogen og flere ved AUF-hytta. På Bjørnli hadde man Jakobstigen, Skyggen, Bratta, Grågårn (3 stk.), Lahtibakken (2 stk.), Døden, Granåsen (ned mot Dalatjønna), 118-bakken, Husebybakken og Jungbekken.

Etter krigen vokste det fram et skøytemiljø på Granatjønna på Bjørnli. På slutten av 50-tallet hadde aktiviteten kommet i gang for alvor, og for å få til en 400-metersbane ble vannet hevet en halv meter. En liten lastebil ble brukt til å brøyte banen, og utstyr for snørydding, skraping og vanning av isen ble laget på gruveverkstedet i Fagerlia. Med hjelp fra verket ble det også utbygd flombelysning rundt banen.

Å holde skøytebanen åpen var et slit for foreldre og ildsjeler som stilte opp. Men etterhvert ga det resultater i form av en rekke kretsmestre og trønderske mestre, og i 1964 ble det arrangert trøndersk mesterskap på Granatjønna. Selv om interessen for skøyteløp var stor, avtok lengdeløpsaktiviteten mot slutten av 60-tallet. Isteden ble det livlig aktivitet med hockey-skøyter og puck. Skøyteaktivitetene på Granatjønna har fortsatt fram til i dag.

En av de som vokste opp på Bjørnli og virkelig gjorde det stort på skøyter var Jan Egil Storholt. Som mange andre gutter og jenter hadde han en drøm om å bli en stor idrettsstjerne. Da han var 6 år var det hopp som gjaldt, men etter hvert som han gjorde det godt på isen var det skøyteløper han ville bli. I starten gikk det litt opp og ned, blant annet falt han tre ganger i det første løpet han var med i utenbygds som 9-åring. Men stort pågangsmot og iherdig trening gjorde sitt til at oppturene ble flere enn nedturene etter hvert.

I 1966 flyttet han til Trondheim og startet i Sportsklubben Falken for å få bedre treningsforhold. Å bli med i skøyteklubben til den legendariske Hjallis ga resultater, og i 1969 vant han NM for juniorer.

Året etter avtjente han verneplikten på Luftkrigsskolen i Trondheim. På en fridag i juni han var hjemme og jobbet i gruva for å tjene noen ekstra kroner ble alvorlig skadet i en eksplosjon. Legene mente han aldri kom til å bli skøyteløper igjen. Men viljen til å bli frisk og konkurrere var stor, og i desember var han på isen igjen og deltok i noen konkurranser senere på vinteren. Den neste sesongen var han igjen en del av den nasjonale skøyteeliten.

I VM på Bislett i 1975 vant han 500 m og ble nr. 7 sammenlagt. Senere på året gikk han inn til tredje beste tid i verden på 1500 meter i Alma Ata. Etter det bestemte han seg for å satse alt på samme distanse i OL det neste året. Det skulle bli suksess. På hans bursdag, 13. februar 1976, under OL i Innsbruck, gikk han inn til gull på 1500 meter.

Framgangen fortsatte, og i 1977 ble han Europamester under stevnet i Larvik. Han satte også verdensrekord på 1500 m og sammenlagt, men i VM samme året ble det sølv bak Eric Heiden. Heiden fikk da sitt gjennombrudd og ble nærmest uslåelig de neste årene. Storholt fikk sølv i VM også i 1978 og -79, og bronse i -81. Europamesterskapet vant han igjen i 1979, mens han fikk bronse i -78 og sølv i -80.

Storholt har uttalt at miljøet på Løkken var helt avgjørende for at han ble skøyteløper. Han har fremholdt at idrett først og fremst er lek og underholdning, men for å kunne prestere på toppnivå kreves det både tæl, vilje og stort pågangsmot. Drivkraften bak prestasjonene har vært gleden ved å trene og konkurrere, og alle gode opplevelser som har fulgt med på lasset.

Fotball har vært en av de mest populære idrettene i Løkken Idrettsforening. Etter sammenslåinga i 1947 hadde de et av de beste lagene i Sør-Trøndelag og vant flere kretsmesterskap. Storhetstida for fotballen kom på 60- og 70-tallet da de i to perioder spilte i 3. divisjon. To ganger, i 1965 og 1973, kom de på fjerdeplass i 3. divisjon, og de gode resultatene førte også med seg plass på tippekupongen. Fra 80-tallet gikk det litt dårligere, og laget havnet lengre ned i divisjonene.

Til tross for at den første damefotballkampen ble spilt på Løkken i 1939, startet ikke Løkken Idrettsforening med damefotball igjen før i 1982. Spesielt juniorlaget gjorde det bra en periode, men etter hvert ble aktiviteten mindre igjen.

I dag er fotballaktivitetene overtatt av Meldal Fotballklubb som har både dame- og herrelag og flere lag i de aldersbestemte klassene.

Under unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige i 1905 var den politiske spenningen stor, og militære konfrontasjoner kunne ikke utelukkes. Rundt om i landet var forsvarsviljen stor, noe som resulterte i dannelsen av mange skytterlag, deriblant Løkken skytterlag som ble stiftet 25. april 1905. Målet for skytterlaget ble fastsatt til «at vække Interesse for Skyttersagen og for Værn af Landet».

Løkken skytterlaget ble i 1905 tilsluttet Uttrøndelag skyttersamlag under Det Frivillige Skyttervesen, men ble overført til Gauldal skyttersamlag i 1913. Å reise til Gauldalen tok lang tid den gang, så de søkte seg tilbake til Uttrøndelag og ble medlem der igjen i 1922.

Norsk Motorklubb (NMK) avdeling Orkla ble stiftet 21. april 1934. De første årene hadde de ingen bane, men arrangerte blant annet bakkeløp i Sundlibakkene i 1934 og -35. På 50-tallet fikk de opparbeidet seg en bane på Rømmesmoan, men etter 10 år gikk leien ut. De fikk da laget seg da en ny bane på Furumoen på Gjølme som åpnet i 1964. På grunn av havneutbygginga ble heller ikke det noen langvarig løsning, og midt på 70-tallet ble aktiviteten flyttet til Skjøtskiftet nord for Løkken. Klubben har nå etablert seg med bane og motorsenter ved gruveanleggene i Fagerlia på Løkken Verk.