Hopp til hovedinnhold

Skeiderskene

Det var et fryktelig leven skeiderskene steg inn i.

Øverst oppe i Vaskeriet stod storknuseren, et stålbeist som slukte de grove kisblokkene fra dypet av gruva og malte dem sund, slik at skeiderskene kunne skille gråberg fra metallholdig kis på transportbånda inne i skeidesalen. Larmen i skeidesalen var så høy at skeiderskene bare kunne glømme det de kunne ha lyst til å si hverandre

Støvet sveiv i store skyer fra knuseren, og skeiderskene kom nesten bort i det. Arbeidet bestod i å løfte eller dytte gråberg ned av båndet. Det kunne være et slit. På en normal arbeidsdag kunne ei skeiderske luke bort 12 tonn berg.

Møt skeiderska og andre levde liv i utstillingene våre.

Hvem er skeiderskene

Ordet skeiderske kommer av det tyske "scheiden", som betyr å skille. Det vi kaller Vaskeriet, het egentlig Separasjonsverket. Det var der gråberget ble skilt, altså separert, fra kisen. Grunnen til at ordet "vaskeri" kom i bruk, var at de spylte kisen ren for slam slik at de lettere kunne se gråberget i skeideprosessen. Vaskeriet var en bygning som virkelig ruva der den liksom klatra oppover åssida ovenfor Løkken. Først Forsøksvaskeriet, eller "Lille Vaskeri", som det ble hetende senere. Så det store vaskeriet, som stod ferdig høsten 1910. Selve bygningene ble bygd av tre. Vaskeriet var den største trebygningen i landet.

En familie kom te Løkken, kjerring og kaill og fem unga. 

Kaill'n ha fått arbeid i gruva, kislukta la sæ på tunga

åt ho som va mor og kjerring, ho skoill alder gløm lukta og smaken

ho kjent første gongen ho kom hit - ho følt sæ ensom og mesta naken ...

uten dem ho va kjent med roindt sæ, uten møkklukt på jordan om vår'n.

Ho vart brakkjerring resten tå tida, glømt livet og lukta på gård'n.

Ho såg gruvestedet veks fram og ta form i åra ette 1900,

hotellet, kontoret og vaskeriet, og fra knusar'n en evig doinder.

Ho va opplært som hustru og husmor, heim og familie va hennes yrke.

Ho skoill få lønna te å strekk te, den som kaill'n hennes tjent med sin styrke,

få maten te å rekk te åt ongan, hold hus og klea rein,

stå ved vassposten og skur på gruvlomp, lomp som va hard som stein.

Det va hennes dont her i livet; å tjen heimen og familien,

glad for de ungan som vaks opp, trist over den som vart igjen

da gravfølget gikk ifra kjerkgård'n, med sorg i tanka og blikk

- et tårefylt au'kast fra nabo'n, et handtrøkk, et medfølandes nikk.


Det vart kaffesup på trappa da, hvis såmmår'n va god og mild,

et tebrødstøkke te kaffen, kanskje, naboan ha medynk, va snill

mot den som ha kjent på smerten, mesta det mest verdifoille,

banet som skoill vårrå framtida, ungen som va rene, skjære goillet.

Men d'e rart kålles menneskjan vennes te, rart kålles alt bli te kvardag att.

Livet går vidar tå sæ sjøl enno veien kan vårrå tung og bratt.

Så vart kaffestunda ei velsignels, praten en sjans te å gløm,

og når kvarda'n kom vart sorgen disig, skoddåt som i en drøm.


Brakk-kjerringa va avhengig tå at kaill'n henna kom heim med peng

- og så gå på koop'en med verdighet- krita'n ha stått altfor leng.

Med slit i sorg og glede, slik gikk dagan i brakkeby'n,

men så hendt det at kvarda'n forsvann, at oløkka kom som et lyn ...

Så sto formann der da, på trappa, med huva i handa, og sa:

"Det gikk gæle i gruva i dag, æ vet itj helt koss det va,

men kaill 'n din kom poinni storras - det va borti tappinga.

Ja, han va død når dem kom bortåt raset, ei steinblokk låg oppå bringa."

Det gikk bra de første dagan, travelt som det vart med gravferd og alt.

Natta va drygar å kom sæ gjennom, men ho ha my å gjørrå, tross alt.

Og naboan kom og va hjelpsom, dem kom med mat og med kle,

for når oløkka ramma i Brakkan, va aill sammen med og stødd te.

Men så; i sorgen og savnet kom angsten; kå oss ska gjørrå no?

Æ med ongan og itjnå arbeid - oss va så vant te å vårrå to,

vant te at' hain va i gruva mens æ ha ansvaret heim.

No har oss itj nå å låvvå tå, oss kain itj klar oss ilein!


Da kom' en att, formainn fra gruva, han sa han ha et tilbud

- ho koinn få prøv sæ med skeiding? Et arbeid, å takk, kjære Gud!

No va famili'n berga med mat og kle, ho skoill tjen peng åt alt.

Men kå ho skoill gjørra med ungan, dem va litte arntles vant?

Formann sa ho va nødd te å ta-imot, ellers mått gruva ha Brakka.

- Ho oma med banpi åt ungan, så vart nestskreppa pakka.

Manda'n ette begravelsa gikk ho Tårnbakken med skreppa i handa,

gruvenka mått bli skeiderske, det va itj råd for anna.


Ho kika rondt sæ da ho kom inn i skeidehall'n, storøgd og mesta sky.

Her satt dem altså, kvinnfolka, nån frivillig, nån kanskje fordi

at ongan ha mesta far sin, og dem mått tjen skilling te mat.

Nån kjent sæ nok pressa te arbeidet og la gruva mesta for hat.

Det va kaldt oppi skeidehall 'n, en trekk strauk iskalt roint leggen.

Åpent nedmed golvet langs bandet, åpent helt ut gjennom veggen.

På bandet kom steinan fort, og kvinnfolka sto klar te "hogg"

å skeide va en kunst; å skill ut malmen ti steinan som knusar'n togg.

Slitsomme, lange daga te tross, det fanns vennskap i skeidehall 'n,

et slags fellesskap i slitet, ei følels tå støtte gjennom da'n.

Og når støvet vart for my for nån, når lungan itj villa mer,

så gikk dem dit og stødd te med ei kaffestund på trappa der.

Uka og måna med arbeid gikk, år forsvann i støvet.

Ho vart vårrån, gruvenka vi traff her nylig, ho som skoill kom på prøve.

Ungan vart stor og reist ut, mora koinn kvil når ho kom heim,

med kaffekoppen og en prat på trappa, nyskura trapp, lys og rein.


Men ansiktet henna vart alder reint nå mer, huda va foill tå støv.

Ho vart svartar og svartar år for år - og en vår, da bjørka fikk løv,

kom hosten som ho ha haurt så mang tå de ander kvinnfolka ha hatt,

dem som itj fanns nå mer no, dem som støvlungan ha tatt.

Et år gikk, kanskje tre, før skeidinga vart for tung

for de utslitte lungan hennes. Da kom det ei ny ei, ei ung

gruvenke, opprådd for arbeid for å tjen te familien sin.

Ho kika storøgd og fortenkt, attmed bandet fann ho plassen sin ...

Den da'n vart ho ført te grava, gruvenka fra tiår tebake.

Ho ha holdt ut leng attmed bandet, som skeiderske fanns itj hennes make.

Tekst : Anne Mari Svinsås

Musikk : "Gruvestemning", Ronny Kjøsen

Møt skeiderska og andre levde liv i utstillingene våre.

Museum24:Portal - 2025.01.29
Grunnstilsett-versjon: 2