Skeiderskene

Det vart kaffesup på trappa da, hvis såmmår'n va god og mild,

et tebrødstøkke te kaffen, kanskje, naboan ha medynk, va snill

mot den som ha kjent på smerten, mesta det mest verdifoille,

banet som skoill vårrå framtida, ungen som va rene, skjære goillet.

Men d'e rart kålles menneskjan vennes te, rart kålles alt bli te kvardag att.

Livet går vidar tå sæ sjøl enno veien kan vårrå tung og bratt.

Så vart kaffestunda ei velsignels, praten en sjans te å gløm,

og når kvarda'n kom vart sorgen disig, skoddåt som i en drøm.

Brakk-kjerringa va avhengig tå at kaill'n henna kom heim med peng

- og så gå på koop'en med verdighet- krita'n ha stått altfor leng.

Med slit i sorg og glede, slik gikk dagan i brakkeby'n,

men så hendt det at kvarda'n forsvann, at oløkka kom som et lyn ...

Så sto formann der da, på trappa, med huva i handa, og sa:

"Det gikk gæle i gruva i dag, æ vet itj helt koss det va,

men kaill 'n din kom poinni storras - det va borti tappinga.

Ja, han va død når dem kom bortåt raset, ei steinblokk låg oppå bringa."

Det gikk bra de første dagan, travelt som det vart med gravferd og alt.

Natta va drygar å kom sæ gjennom, men ho ha my å gjørrå, tross alt.

Og naboan kom og va hjelpsom, dem kom med mat og med kle,

for når oløkka ramma i Brakkan, va aill sammen med og stødd te.

Men så; i sorgen og savnet kom angsten; kå oss ska gjørrå no?

Æ med ongan og itjnå arbeid - oss va så vant te å vårrå to,

vant te at' hain va i gruva mens æ ha ansvaret heim.

No har oss itj nå å låvvå tå, oss kain itj klar oss ilein!

Da kom' en att, formainn fra gruva, han sa han ha et tilbud

- ho koinn få prøv sæ med skeiding? Et arbeid, å takk, kjære Gud!

No va famili'n berga med mat og kle, ho skoill tjen peng åt alt.

Men kå ho skoill gjørra med ungan, dem va litte arntles vant?

Formann sa ho va nødd te å ta-imot, ellers mått gruva ha Brakka.

- Ho oma med banpi åt ungan, så vart nestskreppa pakka.

Manda'n ette begravelsa gikk ho Tårnbakken med skreppa i handa,

gruvenka mått bli skeiderske, det va itj råd for anna.

Ho kika rondt sæ da ho kom inn i skeidehall'n, storøgd og mesta sky.

Her satt dem altså, kvinnfolka, nån frivillig, nån kanskje fordi

at ongan ha mesta far sin, og dem mått tjen skilling te mat.

Nån kjent sæ nok pressa te arbeidet og la gruva mesta for hat.

Det va kaldt oppi skeidehall 'n, en trekk strauk iskalt roint leggen.

Åpent nedmed golvet langs bandet, åpent helt ut gjennom veggen.

På bandet kom steinan fort, og kvinnfolka sto klar te "hogg"

å skeide va en kunst; å skill ut malmen ti steinan som knusar'n togg.

Slitsomme, lange daga te tross, det fanns vennskap i skeidehall 'n,

et slags fellesskap i slitet, ei følels tå støtte gjennom da'n.

Og når støvet vart for my for nån, når lungan itj villa mer,

så gikk dem dit og stødd te med ei kaffestund på trappa der.

Uka og måna med arbeid gikk, år forsvann i støvet.

Ho vart vårrån, gruvenka vi traff her nylig, ho som skoill kom på prøve.

Ungan vart stor og reist ut, mora koinn kvil når ho kom heim,

med kaffekoppen og en prat på trappa, nyskura trapp, lys og rein.

Men ansiktet henna vart alder reint nå mer, huda va foill tå støv.

Ho vart svartar og svartar år for år - og en vår, da bjørka fikk løv,

kom hosten som ho ha haurt så mang tå de ander kvinnfolka ha hatt,

dem som itj fanns nå mer no, dem som støvlungan ha tatt.

Et år gikk, kanskje tre, før skeidinga vart for tung

for de utslitte lungan hennes. Da kom det ei ny ei, ei ung

gruvenke, opprådd for arbeid for å tjen te familien sin.

Ho kika storøgd og fortenkt, attmed bandet fann ho plassen sin ...

Den da'n vart ho ført te grava, gruvenka fra tiår tebake.

Ho ha holdt ut leng attmed bandet, som skeiderske fanns itj hennes make.

Tekst : Anne Mari Svinsås

Musikk : "Gruvestemning", Ronny Kjøsen