Malmfunnet

Det var en gang…

  •  (Foto/Photo)

… tre brødre som bodde på gården Vold i Meldal. De hette Jon, Lars og Aren, og den mellomste av disse var skredder. En høstdag, antagelig i 1646 eller 1647, var skredderen på veg fra Lia til Snuruåsen på Løkken Verk. På vegen ble han trøtt og la seg til å sove ved Berguggelåsen. Da han våknet så han at berget under mosen hadde et merkelig skinn. Dette gjorde at han merket seg stedet slik at han senere kunne finne det igjen. Så gikk han videre, og fortalte ingen hva han hadde sett, bortsett fra til sine brødre.

Senere deltok en av brødrene, Aren, på en dugnad i Meldal. Den tida satt kniven løst i sliren, og i en slåsskamp kom han til å stikke en annen kar slik at han døde. Aren flyktet til slektninger i Sverige for å unndra seg straff. Han kom til Offerdal i Jämtland hvor Peder Eriksson Niure ville starte gruvedrift. Der fortalte han om funnet ved Berguggelåsen.

Gruvedriften i Offerdal gikk dårlig, og i 1654 reiste Niure sammen med Aren tilbake til Meldalen for å finne ut om det kunne la seg gjøre å starte gruvedrift der. Aren ba sogneprest Anders Olsen Bruse om hjelp til fritak for straff for drapet mot at han påviste malmen for myndighetene. Dette gikk sognepresten med på og tok kontakt med Nicolaus Paulssøn, lagmannen i Trondheim, for å få dette istand.

Lagmann Paulssøn ønsket imidlertid selv å overta rettighetene til malmen, og 22. juni 1655 avsto Aren og Peder Niure førstefinneretten til Paulssøn. I bytte fikk Aren fritak for straff, men han måtte forlate hjembygda og slo seg ned i Gauldalen. Peder Niure fikk løfte om direktørstillingen ved verket, men ble ganske raskt degradert til skiktmester. I oktober 1656 etablerte lagmann Paulssøn, sammen med andre forretningsmenn, det første partisipantskapet som skulle stå for driften av gruva. Lagmannen måtte senere gi fra seg sine parter i verket ettersom rettigheter som ble overtatt mot fritak for straff skulle tilfalle kongen.